Finsk garn og Suomenlinna

-Du kan jo kjøpe garn i Finland, sa Hanne Mette før vi dro. -Neei!, garn kan jeg kjøpe i Norge, sa jeg. 

-Det har jeg aldri sagt, og dessuten er det veldig lenge siden, sier jeg nå. For på markedet nede i Helsinki havn fant jeg det mest vidunderlige plantefargede grønne ullgarnet jeg noen gang har sett (og tatt på). Nå har jeg vært garnlykkelig i snart et halvt døgn. Produsenten heter Riihivilla, og selv om garnet er finsk, har de også engelsk nettside og blogg. Hvis du er ute etter lekkert garn, er det bare å bestille!

Garnposen ble med på turen til Suomenlinna, et imponerende festningsverket på øyene like utenfor Helsinki havn. Suomenlinna står på UNESCOS verdensarvliste, og Wikipedia forteller følgende:

Sveaborg (finsk: Suomenlinna; Finlands borg) er en større kystbefestning på øyene utenfor Helsingfors. Anlegget er et av verdens største kystfort, og er blitt kalt Nordens Gibraltar. Anlegget som nå er et museum, omfatter flere øyer i innseilingen til Helsingfors. Det ble påbegynt av Sverige i 1748 som Sveriges mest kostbare forsvarsanlegg gjennom tidene. I dag bor det i underkant av 1 000 personer i den historiske bygningsmassen på Sveaborg, og de har blant annet en egen barneskole. 

Sveaborgs historie er tett knyttet sammen med både Finlands og Østersjøens historie, og festningen har vært en forutsetning for at byen Helsingfors kunne utvikle seg. Anlegget må ses som et svar på at Peter den store hadde anlagt St. Petersburg innerst i Finskebukta.

Båten går to ganger i timen, og turen tar ikke mer enn 10-15 minutter. Denne utflukten anbefales på det sterkeste.

Vi var heldige med været, og fikk en nydelig pause i en bukt full av isflak. Appelsinsitteunderlaget var selvsagt med og oppførte seg særdeles fotogent i sola, desuuten var det som vanlig deilig å sitte på. Hvis du ikke har strikket deg et ennå, foreslår jeg at du stikker på garnbutikken og skaffer deg oransje garn i morgen den dag.

I morgen går (tempera)turen til kunstmuseet. Vi gleder oss!

Reisebrev fra Helsinki

Turens første utfordring var å strikke vrangbord med tre korte 6mm-pinner, og en 5,5mm-rundpinne lengde 60 cm fordi jeg hadde rotet bort to av strømpepinnene. Men Ingeborgs bursdag er om tre dager, så jeg klorte meg gjennom 16 omganger med håpløst ineffektivt verktøy:

Etter det har alt gått på skinner. Vi har forberedt oss minimalt, og skulle slett ikke på noen shoppingtur. Men nå sitter vi her etter å ha opplevd gode finske overraskelser (Jøsses! Se på den digre, hvite kirka! Den var skikkelig fin!) og opplevelser (Eplemarengsterte med vanijesaus på kafe Fazer, for eksempel), samt to par nye sokker, flere plater kokesjokolade, og en bluse fra Marimekko.

Fra katedralen

Og jammen har ikke Helsinki sin egen Nesoddbåt! Den går til Suomenlinna, og dit drar vi i morgen.

Suomenlinnatangen. Foto fra www.suomenlinnatours.com

Hanne Mette valgte forresten Helsinkitemperaturleggvarmerne. Det er mulig de får sin debut på båt-turen i morgen, selv om det faktisk er varmere her nå enn da leggvarmerne gikk i svart i januar, på to plussgrader.

Temperaturleggvarmere

Her er de, leggvarmerne som viser temperaturen time for time i Helsinki den første helga i januar,  

Helsinkitemperatur. Foto: Lene M Linnerud

…og de som viser temperaturen time for time i Oslo den samme første helga i januar:

Oslotemperatur. Foto: Lene M Linnerud

Tusen takk til yr.no for uvurderlig informasjon til oppskriften! Fargene er valgt ut i fra den velkjente skismøringsskalaen til SWIX, og Raumagarns fantastiske palett i Finull.

Oppskriften har Kjersti Vardeberg og jeg laget sammen, og den kommer. Men før vi kommer så langt, måtte Hanne Mette velge seg et par, for det ene paret var til henne. Jeg var så spent på hva hun ville velge!

Januartur

I januar er tradisjonen å dra på tur og fryse.

For godt og vel tjue år siden etablerte Hanne Mette og jeg en tradisjon med nyttårsutenlandstur før vårsemesteret startet på Blindern. Vi startet i januar 1993 med å kjøre Europa rundt i Blåmann, min kjære Kadett C fra tidlig 70-tall.

«K. leter etter kartet som hun har pakket ned i den nederste kofferten», sies det.

I tillegg til alle de kulturelle inntrykkene fra diverse domkirker og kunstmuseer, imponerte vi oss selv med å a) bli forbikjørt på motorveien av en 2CV med blomsterkasse, b) klemme stakkars Blåmann opp i 150 km/t i en veldig lang nedoverbakke i sør-Tyskland (den bittelille bilen ristet hver gang vi passerte på venstre side av en trailer, og jeg måtte tviholde i rattet. Det var fullstendig uforsvarlig!), og c) ikke ta med oss skikkelige vinterklær (vi skulle jo reise sørover). Vi frøs.

Berlin, 1993. Kaldt.

Etter noen års opphold tok vi opp igjen tradisjonen. Selv om vi valgte Moskva som reisemål i 2015, var det i Berlin i 2016 vi virkelig frøs. Altså, samme sted, samme tid, 23 år senere: Minst like kaldt.

Vi orket å være ute i omtrent 37 minutter av gangen før vi måtte inn et sted for å spise suppe eller drikke varm sjokolade.

I et av disse suppemellomrommene travet vi rundt på utendørsmarkedet ved Mauerpark og kjøpte 46000 (førtisekstusen) meter sytråd som på en eller annen måte skal utgjøre DNA-et (arvestoffet, genene) i en celle jeg har tenkt å strikke. Selv om vi brukte minst ti minutter på hotellrommet på å google diameteren til en DNA-tråd og diameteren til en sytråd, fant vi ikke ut om den strikkede cellen må være på størrelse med en stor melon, en kassebil eller et hus, så jeg har ikke strikket den ennå.

Visste du forresten at DNA-et i en celle – eller egentlig RNA – fungerer omtrent som strikkeoppskrifter? De er koder (oppskrifter) for ulike proteiner (sokker, strømper, votter, gensere,…) som cellene må lage (strikke) for at kroppen skal fungere. Inne i hver celle flyter en gjeng med strikkende bestemødre rundt i celleplasmaen, og de strikker akkurat de proteinene (sokkene) som RNA-et (oppskriften) viser. Strikkekonene er sykt effektive og heter Ribosomer.

Ribosomtreff? Bilde fra http://www.sagat.no/bilder/nyheter/nyhetbig/10653.jpg

Hvis strikkekonemetaforen virker litt søkt for deg, kan du ta utgangspunkt i tegningen og lese mer om ribosomer og proteinproduksjon her.

Fra http://hyperphysics.phy-astr.gsu.edu/hbase/Biology/ribosome.html

 

Denne diskusjonen gleder jeg meg til å fortsette over supper og varm sjokolade på neste tur. Egentlig skulle den gått til Helsinki i begynnelsen av januar da det var meldt -17 grader (kaldt nok), men i stedet sitter vi her på Gardermoen akkurat nå i dette øyeblikk med koffertene fulle av litt varmere tøy. Værstatistikken viser nemlig at vinteren går mot slutten også i Helsinki.

Skjermbilde fra yr.no

Jeg strikker, og Hanne Mette prøver å forklare meg hva RNA egentlig er. Når Hanne Mette rekker å lese dette, skal jeg vise henne hva jeg strikket til henne den helga vi ikke reiste, for det er en strikkeoppskrift ingen ribosom i verden ville klart å forestille seg. God tur til oss!

De store statistikk-oppdagerne

Kristoffer H Hellton var på besøk hos oss med nok et flott foredrag i dag.

Det var basert på Stephen Sieglers bok The seven pillars of statistical wisdom, og tok for seg banebrytende oppdagelser fra statistikkfagets historie. En av de store oppdagerne var Ronald A Fisher, som du ser på bildet. Sir Fisher var opphavsmannen til mange av de statistiske metodene som vi bruker i dag, for eksempel ANOVA. Ironisk nok var han også en ihuga røykeforkjemper helt til han døde av tykktarmskreft i 1962.

Jeg strikket meg gjennom de syv søylene med statistisk visdom, og midt i en mintgrønn stripe dukket faktisk verdens første p-verdi opp. Arbuthnot regnet den ut i 1710 fordi han lurte på om det var sånn at det ble født like mange gutter som jenter.

En p-verdi er et tall mellom 0 og 1. Det bruker vi til å avgjøre hvilke hypoteser vi velger å tro på: den konservative nullhypotesen (like mange gutter som jenter), eller den alternative, nytenkende forskningshypotesen (ikke like mange). En liten p-verdi gjør at vi forkaster den konservative nullhypotesen. Se, så bitte liten verdens første kjente p-verdi er! Hypotesen om at det ble født like mange gutter som jenter ble klart forkastet i 1710.

Les mer om fersk, norsk fødsesstatistikk hos SSB.

Nordlys, hvor er du?

Når man er i Tromsø en gang i året, burde man få gleden av å å se nordlys. 

Tromsø havn: Vakkert. Men hvor var Aurora?

Forrige gang jeg var her, dro jeg på utflukt opp på fjellet sammen med to av studentene mine for å nyte en spektakulær nordlyskveld. De hadde hodelykter, og jeg hadde bokstavelig talt lommene fulle av nystekte vafler fra hotellet. Vi snublet oss oppover på skaren i stupmørket. Men etter halvannen time på en iskald stein ga vi opp og kjørte tilbake til hotellet med klaprende tenner. Det første som skjedde da vi gikk ut av bilen var at nordlyset flerret himmelen bak hotellet.

I dag hadde jeg moderate forventninger, men etter å ha snakket med en mann med hund, øynet jeg et håp allikevel. Han hadde så langt ikke sett noe på lufteturen sin, men look at these websites sa han,

-I usually take the average of these, as they are more realistic than the Norwegian forecast. Dette var en mann etter min smak! Det ligger mye statistisk modellering bak et nordlysvarsel, og de ulike varslene vil være ulikt satt opp og ha ulik treffsikkerhet. Når det finnes flere varsler, er det en statistisk ryggmargsrefleks å ta et gjennomsnitt av dem. Det såkalte KP-tallet gir en indikasjon på aktiviteten, og tall fra 4 og oppover regnes for å være bra. Mannen med hunden: Wow! This is good! 

Enn så lenge sitter jeg i restauranten og blogger, klar til å løpe ut ved det minste tegn på grønn aktivitet. Det kan være at det nærmeste jeg kommer en blafrende opplevelse i dag er Samuels brennende pizza tidligere i kveld, men håpet er som kjent nordlysegrønt….

Hei Tromsø!

Godt å se deg igjen! 

Lenge før trost og sisik, gjøk og stær flyr nordover med våren, flyr Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelses utsendte nordover med kofferten full av statistikk.

I morgen vil kursdeltakere på Universitetssykehuset Nordnorge få hver sin konvolutt med statistisk informasjon som de skal lære seg å tolke i løpet av et todagers kurs. Nå skal jeg gjøre inspirasjonen fra universitetspedagogikk-kurset til virkelighet, og det betyr betydelig mer aktiv deltakelse fra kursdeltakerne. Vi har nemlig lært på kurset at vi må dreie fokuset fra undervisning til læring, og at aktivisering av elever/studenter/kursdeltakere er det viktigste virkemiddelet. Det er ganske opplagt, men allikevel viktig å bli minnet på. Så får jeg se i morgen om det lykkes så bra som jeg håper og tror. Undervisning er en utømmelig kilde til inspirasjon, energi og nye måter å oppdage verden på. Elsker det!

Stairs and stripes på Gardermoen

Jeg har hatt todagerskurs i Tromsø før, og vet hvor stort behov man har for å slappe av når man har undervist en hel dag, så jeg har tatt inn på et hotell med stek-din-egen-vaffel-buffet om ettermiddagen. Dermed kan jeg sitte i fred og ro i en nesten tom spisesal, med strikketøy, en bolle røre og et fresende vaffeljern helt for meg selv. Kanskje stikker jeg ut en tur med kamera, kanskje tar jeg en tur på Mammutsalginnspurt og handler en bunke strikkebøker (som i fjor), og kanskje får jeg se nordlys (som i fjor). Gleder meg! Til alt!

Konvoluttene er klare, og det første ermet på Ingeborgs genser er påbegynt. Dagen er i rute i det den avsluttes.

Statistrikketreff nr 3 på Realfagsbiblioteket!

Tema for arrangementet er Strikkede metaforer, og det vil gå som en rød tråd gjennom hele foredraget.

De to på bildet er født i hhv 2012 og 1971. Mer om dette på Realfagsbiblioteket. Maria Hammerstrøm har som vanlig laget en nydelig plakat basert på de flotte bildene Lene M Linnerud har tatt for bloggen.

Etter foredraget blir det fristrikking til pinnene gløder som varme hvetebrød i tørt gress. Meld deg gjerne på via Realfagsbibliotekets facebook-arrangement. 

Velkommen alle sammen!

Siste nytt fra genserfronten er at bolen er ferdig, og at alle tråder opp til der ermene skal være, er festet. Jubalong! 3 timers strikke- og festetid i helga.

Jeg hadde egentlig tenkt å strikke ermene fra bolen og ned slik jeg gjorde i 1988, men siden jeg skal til Tromsø i statistiske ærend de nærmeste dagene, orker jeg ikke å dra med hele genseren. Da blir det ermer nedenfra og opp på flyet.

Hvorfor det? på Deichman

Hvorfor det? er en forskerutstilling der barn i alderen 8-13 år viser fram egen forskning på selvvalgte spørsmål. 

I dag var det Hvorfor det?-arrangement på Deichmanske bibliotek i Oslo, og jeg var med som dommer. Jeg har vært dommer før, og visste at det var mye bra i vente. I dag fikk vi se alt fra gladhetsforskning, burgerforskning og sjokoladeforskning, til prompeforskning!

Ildsjelen bak Hvorfor det? er Ruth Aga, og hun åpnet showet i dag med disse ordene:

Utstillingen arrangeres av foreldre ved en skole. Dagens skole var Ila, og dagens hardtarbeidende foreldrearrangører var Johan Høgåsen-Hallesby og Paal R Peterson. Så blide og entusiastiske arrangører gir også blide dommere, og aller viktigst, god stemning blant alle forskerspirene som var i sving. Takk til dere, Johan og Paal!

Deltakere på Hvorfor det? arbeider i fritiden og bruker Nysgjerrigpermetoden underveis.

Prosjektene blir presentert for dommere med forskerbakgrunn og barna får god tilbakemelding fra dem.  Utstillingen er også åpen for publikum. Alle deltakere får premier.

Jeg lot meg sjarmere stort av forskningsprosjektet til Bror. Han hadde sett på yndlingsprogrammet sitt på TV, blitt glad av det, og blitt så inspirert av det at han hadde intervjuet folk om hva som gjorde dem glade, og hvordan det føltes i kroppen.

Humorprisen gikk til Clara, Elsa og Lucy for prompeforskningsprosjektet deres. Ikke bare hadde de fått deltakerne i undersøkelsen til å spise en gitt type mat i to dager og fylle ut et prompeskjema. Deltakerne hadde også prompet på glass, og prompen ble gitt terningkast etter hvor fælt den luktet. Jeg lar bildene tale for seg:

Kjære småforskere, meddommere og arrangører: Tusen hjertelig takk for en strålende lørdag formiddag!

Slik kan Hvorfor det? skje på din skole.

Ruth får siste ord i dette innlegget: