Politisk strikkeaktivisme

Forrige søndag på Instagram:

statistrikk #dovrebanen ♥ ♥ ♥ På vei hjem fra #ugress #litteraturfestival. Det har vært en fest og en glede å være i Trondheim denne helga! Nå har jeg byttet ut strikketøy med forberedelser til morgendagens forelesning, men nyter en av mine favorittutsikter mens jeg tenker på gårsdagens strikkeaktivistiske paneldebatt og statistrikketreff og blir glad helt ned til tærne. Tusen takk @daallmaker@_jennykeller_@strikkistrid@maybritttessem@mettelangaas, Åshild og Mathias. Takk alle som dikter opp egne strikketøy med sterke meninger. Takk til dem som strikker og strikker etter mønster, til nyfødte, til syke, til forfulgte og til dem som trenger en dose kjærlighet. Enten du velger egne eller andres mønster tar tid å strikke. Og det tar tid å forandre verden. Det er verdt det. #knitting #strikking


Grytidlig forrige søndag morgen suste jeg sørover med Dovrebanen etter et av de kuleste arrangementene Statistrikk har vært med på (og det sier ikke lite!).

Foranledningen var en vår-mail fra Åshild Lunestad i Litterært kollektiv, en frivillig organisasjon som fremmer litteratur og kultur i Trondheim. Åshild og de andre studentene var i ferd med å forberede Ugress, kollektivets årlige kulturfestival, og planla en paneldiskusjon om håndarbeid og politisk aktivisme. (Hva ellers, liksom?)

De hadde lagt merke til Statistrikk etter innleggene om omskjæring av kvinner og plastisk kirurgi av kvinners underliv (her og her), kombinert med Statistrikks versjon av «pussyhat», eller Feministisk lue med dusk eller blomst som jeg forsiktig kalte den (oppskrift her), og lurte på om jeg ville møte forfatterne av boka Strikk i strid i en sofa i Trondheim. Så klart jeg ville!

Kathrine og Silje i Feministiske luer aka «pussyhats». Foto: Joakim Bøhlerengen

Strikk med mening

Handler strikking om mer enn myke nøster? Vi har invitert Jenny og Markus Keller, forfattere av “Strikk i strid” og Kathrine Frey Frøslie, som driver en populærvitenskapelig strikkeblogg. Samtalen vil ledes av språkviter og skaper av Dåll, Turi Marte Brandt Ånerud. Som en avslutning på arrangementet vil vi ha en workshop hvor publikum også får lov til å prøve seg.

Paneldiskusjon. Hyggelig, hyggelig, hyggelig! Foto: Benedikte Bakkeby Øverli

Bak Strikk i strid står ekteparet Jenny og Markus Keller som møttes i Natur og Ungdom på slutten av 90-tallet. I de politiske ungdomsorganisasjonene var strikking og kreative strikkemønstre nærmest obligatorisk. Siden den gang har de hatt strikking som felles hobby: Jenny har strikket mens Markus har plottet strikkemønstrene inn i Excel. Jenny fortalte hvordan det hele startet som et ordspill på en fest, som så utviklet seg til en hel bok med strikkemønstre med både ordspill og klare politiske budskap.

En hel liten armé med teststrikkere var involvert, Markus regnet strikkemønstre og tilpasset størrelser, det var jobbing og unger og strikking og regning, og da de siste bildene skulle tas, måtte en av genserne tas bilde av med en jakke over den ene skulderen, fordi plagget ikke var ferdig montert. Det høres ut som et fantastisk prosjekt. Boka anbefales på det ullgenservarmeste!

Jenny Keller Foto: Benedikte Bakkeby Øverli
Markus Keller Foto: Benedikte Bakkeby Øverli

Vår på alle måter fargerike ordstyrer var Turi Marte Brandt Ånerud. Hun er noe så sjeldent som dukkemaker, og hennes håndlagde Dålls er høyst utradisjonelle i uttrykket. Her er det dukker med kort hår og langt hår, dukker med skjegg, menn med havfruehale, og alle dukkene – mannedukkene og damedukkene – har små, sydde brystvorter – hvilket i sin uskyldighet også viser seg å vekke reaksjoner. Dålls får oppmerksomhet fra alle verdenspoler, og har endt opp både i Iran og i USA.

Turi Marte Brandt Ånerud Foto: Benedikte Bakkeby Øverli

Reaksjonene vi alle har fått har vært svært positive, men det har også vært noen bruduljer. Jenny og Markus har hele tiden lekt med strikketradisjonene, og Faena-kofta har for eksempel ikke bare fått varm mottakelse i mer tradisjonelle strikkemiljøer, la oss si koftegruppa på facebook.

Min kikhostevaksinedekningsponcho (en poncho som viser hvor mange som må være vaksinert for at vi skal unngå epidemier av kikhoste) ga også mange reaksjoner på en annen stor facebook-side, Strikkesida. Umiddelbart etter at jeg hadde postet bilde, design og oppskrift, rant det inn med personlige historier i kommentarfeltet. Det kom takksigelser fra folk som enten har en sykdomstilstand selv, som gikk på cellegift, eller som har barn eller kjente som er avhengige av å beskyttes mot sykdommssmitte ved at andre vaksinerer seg. Men da en mente at ponchoen min var vaksinepropaganda, ble kommentarene slettet og kommentarfeltet stengt, også fordi reglene på gruppa sier at det ikke er tillatt med sykdomsdiskusjoner. Jeg tar det som et bevis på at strikketøy engasjerer! (Og som en liten seier.)

Feministisk lue og kikhostevaksinedekningsponcho. Foto: Benedikte Bakkeby Øverli

Det hele var veldig kjekt og veldig hyggelig. Det ble tidvis høy temperatur, men bare fordi engasjementet var så stort og fordi vi var entusiastiske på egne og hverandres vegne. Publikum deltok også med sine erfaringer og synspunkter, og gjorde dette til en skikkelig fin seanse.

Foto: Benedikte Bakkeby Øverli

De som kjenner meg vet at jeg synes det er ganske kjedelig å strikke. Dette ble et tema i sofaen i Trondheim også. Mange synes det er rart at jeg har strikkeblogg når jeg synes det er kjedelig å strikke. Men man kan godt gjøre kjedelige ting uten å plages nevneverdig av det (jeg synes for eksempel det er kjedelig å vaske hus også), fordi den kreative prosessen forut er så artig, og fordi resultatet du sitter igjen med blir så bra.

Andre har null behov for å dikte mønster selv, men koser seg med selve strikkingen, og strikker i vei, 17 Mariusgensere, 28 Klompelompeskjørt, Nancykofter til hele koret, og 50 par Selbuvotter til julemessa. Dette er kanskje ikke kreativt på samme måte som å finne på plagg selv, men du verden så mye politisk aktivisme det ligger i disse strikkende hendene! Det strikkes nemlig ikke bare til barnebarn. Det strikkes også orange skjerf til bymisjonen, tøfler til krisesentere, tepper til fortidligfødte barn, sanitetsbind til jenter i Uganda, og mye, mye mer. Dette er enorme mengder tid, varme, kjærlighet og politisk aktivisme i det stille.

Strikkerne ønsker å oppnå noe, og de gjør noe med det, helt uten å forvente noe tilbake. Jeg synes det er vakkert. Som en av gjestene på arrangementet sa:

Det tar tid å strikke.
Men det tar tid å forandre verden også.

PS: Jenny kommer ut med ny bok snart. Det er en strikkebok for barn. Følg med!

Foto: Benedikte Bakkeby Øverli
Foto: Benedikte Bakkeby Øverli
Foto: Benedikte Bakkeby Øverli
Foto: Benedikte Bakkeby Øverli
Foto: Benedikte Bakkeby Øverli
Foto: Benedikte Bakkeby Øverli

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *