Semesteret har vært fylt med innføringskurs i statistikk på Blindern, og nå er det nesten over, buhu.

Det er en nydelig bukett med studenter som har møtt opp mandager 10-12 og fredager 14-16 for å lære statistisk analyse fra A til Å. Vi har skrelt appelsiner så saften har sprutet, stokket stokastiske variabler i stabler, lekt oss på midtveisquiz, testet to-utvalgssituasjoner med t og Wilcoxons metode (hva hadde han i hodet?), og til slutt spurtet vi inn til regresjonsanalyser i solnedgangen. Dessuten har de mest ihuga entusiastene møttes til frokost i mattekantina hver mandag kl 9.15 den siste måneden. I dag var siste forelesning, står det på Matematisk institutts nettsider.

Her er STK1000-semesteret i bilder:

Første forelesning: Appelsiner, Tall forteller, læreboka, plastelina, LEGO og strikkestatistikk.

Foreleseren sparkesykler forbi informatikkbygget på vei mellom Riksen og Blindern.

Matematisk institutts etasjer i mattebygget (Niels Henrik Abels hus) rehabiliteres.

Sene fredager på vei hjem med Nesoddbåten.

Midtveisquiz i RF-kjelleren.

Fornøyd foreleser på vei ut fra midtveiseksamen.

Hva er egentlig et standardavvik? Innlegg på bloggen.

Normalfordelingsskjerf. Oppskrift på bloggen.

En tre dagers høstferie ble brukt til to ting: Fjellturer og midtveiseksamensoppgavelaging.

En mørk høstkveld hadde noen såpet ned doen under Sophus Lie. “Evil is all over the place” , sto det på det ene store speilet. De andre speilene hadde såpekors. Det var fredag, studentene hadde forlatt bygget (eller hadde de det?…), og lysene hadde gått i strømsparingsmodus. Jeg var alene der nede i kjelleren da såpeskriften åpenbarte seg, og jeg må innrømme at hjertet hamret litt ekstra da jeg i beste kanin(byttedyr)-stil smilte muntert-tappert og hoppet opp trappene, bortover korridoren og ut i sikkerhet.

Gabo and I.

Utenfor Sophus Lies auditorium står et referanseverk fra kunsthistorien: “Constructed head” av N Gabo. Bak monteren er det rekker og rader med knagger, og ved foten av sokkelen en ødelagt skjøteledning. Jeg tror ikke mange av de hundrevis av studentene som hver dag passerer hodet klarer å se forbi refleksjonene i glasset, og er klar over hvilken skatt de passerer hver gang de skal lære statistikk og matematikk. Ikke jeg heller, før jeg oppdaget den i en tykk bok om kunsthistorie. Nå som oppmerksomheten min er der den bør være, hilser jeg med et diskret nikk hver gang jeg passerer og blir litt gladere, både fordi det fine hodet står der så mildt, og fordi jeg vet det.

Men det er fortsatt to uker til eksamen, så jeg har tenkt å møte opp og regne i vei så lenge studentene stiller spørsmål. Og det gjør de vanligvis når det nærmer seg eksamen. I dag fikk jeg for eksempel en lang liste av dem, nok til å fylle de to ettermiddagstimene neste fredag. Dessuten fikk jeg blomst. Gjengen hadde spleiset og fikset, og det er til å bli helt gjennomblid av. Tusen takk, snille studenter!

Nå gleder jeg meg til bonustimene og spørsmålene!