Fem måter å få barn uten å ha sex

Når jeg ikke skriver strikkeblogg, jobber jeg på Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse. Kompetansetjenestens fokus er sykdommer som primært rammer kvinner, og kjønnsforskjeller i helse. Vi formidler kunnskap gjennom kurs, hjemmesider og artikler på forskning.no, og forskningen vår havner i vitenskapelige artikler.

Folkene på kompetansetjenesten er spredt over hele landet, men har en liten klynge med faste kontorer på Rikshospitalet. Der sitter blant annet leder Siri Vangen som like før ferien ble utnevnt til professor. Det ble behørig feiret med kake:

Professoren i midten.

En som ikke var til stede på bildet var Ritsa Storeng.

Ritsa har jobbet med reproduktiv helse siden 80-tallet. Reproduktiv helse er et av kompetansetjenestens satsningsområder og handler om meneskenes ønske og evne til å kunne lage barn. Barnløshet er et stort felt som det forskes mye på. Ritsa har nå skrevet en flott og lesverdig artikkel i forskning.no om ulike måter å få barn på når det ikke går av seg selv. Les den og bli klokere: Fem måter å få barn uten å ha sex.

Feelgood om svangerskapsforgiftning

Det høres kanskje ut som en selvmotsigelse?

Annetine Staff med gode hjelpere.

Men når du møtes på Ullevål sykehus kl 07.15 en mandags morgen av verdens blideste professor som feier rundt i hvit frakk og energisk forteller deg om verdens preeklampsidag samtidig som hun blåser ballonger, arrangerer informasjonsstand og organiserer filmopptak på sitt eget kontor fem etasjer unna, føles det sånn.

I Norge går det nesten alltid bra med de gravide damene som får svangerskapsforgiftning, og det er så bra at det også kan kalles feelgood, selv om de ikke føler seg så bra. Det er altså viktig å vite hva som er reelle symptomer og hva som *føles* bra eller dårlig, og denne kunnskapen er det som spres på verdens preeklampsidag.

Hvis du vil vite mer om svangerskapsforgiftning, kan du lese her.

Gleden med skjeden

Her på bloggen er vi glade i fakta.

Foto: Tegnehanne og Aschehoug

Når to unge kvinner gir oss en hel bok med fakta om kvinnens underliv, er er det grunn til å glede seg ekstra.

To av luene ble derfor gitt til forfatterne av boka Gleden med skjeden. Dette er to fantastiske ambassadører for kunnskap om og for kvinner. Hvis det er noe som helst du lurer på i forbindelse med det kvinnelige underlivet, det være seg variasjon i størrelse og utforming, hva som er normalt etc, skaff deg boka, eller følg også Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahls blogg Underlivet. God fornøyelse!

Oppskrift på lue med blomst og lue med dusk

Grunnoppskrift, lue med god passform
Design: Kathrine Frey Frøslie for Statistrikk. Bakgrunnen for luene finner du her og her.
Oppskriften kan deles fritt, så lenge det opplyses hvor den kommer fra.

Du trenger
2 nøster Drops Nepal eller tilsvarende garn (3 nøster hvis du vil ha en mer posete lue)
Liten rundpinne 4,5 mm
Liten rundpinne 3,5 mm
Strømpepinner 4,5 mm

Legg opp 96 m på p 4,5, og strikk 2r, 1vr i 20 omg.
Strikk en omg vrang (brettekant).
Bytt til p 3,5. Strikk 2r,1vr i 15 omg.
Bytt til p 4,5, vreng strikketøyet og strikk r så langt du vil. Luene på bildet er strikket av to nøster og er ca 18 cm fra brettekanten. Det varierte litt hvor mye garn som var igjen. Du må passe på så det er nok til fellingen. Bruker du tre nøster og lager en løsere (mer baggy) lue, strikker du noen cm lengre, og trenger ikke å bekymre deg for det.

Felling: 1.omg fell 6 m jevnt fordelt (hver 15. og 16. m sammen). Deretter: strikk sammen de to maskene like etter en sammenstrikket m, helt til du har 12 m igjen. Det gir et fint, spiralformet mønster i fellingen. Dra tråden løst gjennom de 12 m, ikke stram. Vent med å feste tråden. (Dusken festes i hver av de 12 m)

 

Blomst

Rosene hekler du med tynt alpakkagarn og heklekrok 2,5-3, avhengig av garntykkelsen. Oppskrift på roser finner du her.
Tradisjonen tro bør roser komme i odde antall, så jeg har valgt tre. Hekle så mange du vil.

Bruk dobbel tråd og hekle 4-5 fm i bunnen av hver rose, og en liten rad med lm før du fester den i toppen av lua.

Dusk

Bruk garnrester i rosa-rødbrune nyanser i tynn alpakka og heklekrok 2,5-3. Hekle to fliker/lepper i hver av de 12 maskene øverst på lua, før du strammer tråden og fester den.

Flikene hekles med dobbelt eller enkelt garn, og er litt forskjellige. Grunnoppskrift: Hekle med dobbelt garn 20-40 lm. Snu, la enden på garnet henge, og fortsett tilbake med enkel tråd. 1 sm, 1 fm, 1 hst, 1 st, 2 dst, 1 st, 1 fm, 1 sm. Fest tråden.
På noen fliker hekles det tilbake igjen med fm i både fremre og bakre del på forrige maskerad før fliken avsluttes.
Noen fliker er litt kortere, noen er lengre, noen er klumpete (flere st eller hst i samme m), noen er bredere, noen er smalere. Akkurat som vår fantastiske anatomi.

Tusen takk til Silje Husemoen for inspirasjon.

Foto: Joakim Bøhlerengen

Feministisk lue

I forrige innlegg bebudet jeg min egen variant av Pussyhat i anledning kvinnedagen.

Originale Pussyhats i Washington.

Før jeg presenterer den, la oss starte med litt statistikk. Dette er fakta: Tall fra levekårsundersøkelsen om helse i 2008 viser at nærmere 5 prosent i alderen 18-65 år, 7 prosent kvinner og 3 prosent menn, har fått utført en kosmetisk operasjon som de har betalt for selv. I det siste har det også vært en stor diskusjon om unge kvinner som velger å foreta kosmetisk kirurgi av kjønnslepper.

I grell kontrast har vi denne statistikken fra UNICEF, som viser at 125 millioner jenter og kvinner er omskjært eller kjønnslemlestet.

Jeg har tidligere skrevet om et forskningsprosjekt om fødselskomplikasjoner for omskjærte kvinner. I kommentarfeltet kom følgende utfordring fra sambygding Silje Husemoen:

Jeg har tenkt på dette med omskjæring av kvinner i det siste på grunn av den nye trenden (??!) med å bedrive plastisk kirurgi på indre kjønnslepper. Det heter seg at 1 av 8 unge kvinner, helt ned til 13 års alder, ønsker å bli skåret i, fordi de har en forestilling om at de ikke er pene nok. Selv om avtanden mellom det som kalles klitoridektomi og «skjønnhetsjusteringer» kan synes stor, er berøringspunktene slående. Begge deler handler om stygge inngrep og er uttrykk for et behov for kontroll av kvinnekroppen. Omskjæring av jenter ble forbudt ved lov i Norge på 90-tallet. Jeg skulle gjerne sett en litt stygg synliggjøring av denne utviklingen. Tar du oppdraget Kathrine?

Ai.
Dette var ikke småtteri å spørre en strikkende statistiker om. Personlig blir jeg rasende både av en tradisjon som sier at jenters kjønn skal skjæres i strykker mot deres vilje, OG av et kvinnesyn så basert på forkvaklede skjønnhetsidealer at unge kvinner frivillig lar seg skjære i seg fordi de ikke føler seg pene nok. Utfordringen var ikke vanskelig å ta imot.

Strikkedesignet var en ting. Faktakunnskap nok til et blogginnlegg var en annen sak. Her trengte jeg hjelp av en proff.

På kontoret hos Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse vridde jeg derfor kontorstolen 90 grader, for ved siden av meg sitter kollega Sølvi Taraldsen som både er gynekolog og som har omskjæring som sitt forskningsfelt. Dette måtte vi gjøre sammen! Dessuten sendte jeg utfordringen i retur til Silje. Silje skriver dikt, og hvis dette temaet kan strikkes, kan det også diktes om.

Mens jeg designet min egen Pussyhat og Silje skrev dikt, skrev Sølvi om lov og rett.


Sølvi skriver:
Det som før var en egen lov om forbud mot kjønnslemlestelse er nå blitt en bestemmelse i straffeloven,  § 284. Lovteksten er slik:

Med fengsel inntil 6 år straffes den som utfører et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer. Rekonstruksjon av kjønnslemlestelse straffes på samme måte.
Samtykke fritar ikke for straff.

Så  – betyr det at såkalt intimkirurgi er forbudt? Det er jo ikke tvil om at  å operere vekk deler av kjønnsleppene er varige forandringer i en kvinnes kjønnsorgan.

Men hensikten med denne  loven var å forby rituell kjønnslemlestelse, og det går klart frem av forarbeidene til loven – det var ikke å gi underlivet en annen lovregulering enn resten av kroppen med hensyn til kosmetisk kirurgi.  Så kosmetisk kirurgi omfattes ikke av forbudet  i følge helsemyndighetene.

Burde det vært forbudt? I noen land er det det. Jeg  misliker sterkt at plastikkirurgene  opererer helt normale underliv. Men skal det være forbudt å tilby dette til voksne kvinner må det ikke være fordi kjønnslemlestelse er forbudt. Det avsporer kosmetisk kirurgi-debatten, og det dekker til hvor grunnleggende forskjellige fenomen dette er – selv om begge deler er inngrep i en kvinnes kjønnsorgan, og selv om noen omskårede kvinner kan synes at det er penest slik de ser ut.

Omskjæring er menneskerettighetsbrudd og et overgrep mot barn. Det gjøres på mindreårige jenter, ofte under fem år. Klitoris fjernes som regel, helt eller delvis. Kjønnsleppene fjernes ofte helt eller delvis, og i noen land sys de sammen slik at skjedeåpningen nesten lukkes, eller de vokser sammen.

Omskjæring kan gi betydelige helseplager – som underlivsinfeksjoner, vannlatingsproblemer, smerter, dårligere seksuell funksjon og vanskelige fødsler, for å nevne noe.

Så når en plastikkirurg fjerner deler av de små kjønnsleppene hos en myndig ung kvinne som synes de er for store, så stopper likheten der.  En kopling sporer av en viktig debatt om kosmetisk kirurgi på sine egne premisser. Men den debatten bør vi ta oss tid til.


Mitt bidrag ble å designe en lue med blomst og lue med dusk. Ingen av dem er så pusete som de originale rosa luene. Noen synes de er makabre. Andre synes de er vakre. Kanskje er de begge deler. Virkeligheten er uansett mer absurd enn noen strikkelue kan illustrere.

Lua kan selvsagt pyntes med andre ting enn metaforiske hekleprodukter for kvinnens blomst, men på den annen side: Ingen vil jo vite hva lua symboliserer før dere forklarer det.

Grå luer får rosa blomster, brune luer får dusk i passende farger.

Silje skrev to dikt. Les Labiolabiale salmekor her, og Du som besitter her.

Om vi fortsatt har grunn til å markere 8. mars for å sette fokus på kvinners rettigheter over hele verden? Det får du vurdere selv. Silje og jeg velger å ta på oss luene og gratulere med dagen!

Foto: Joakim Bøhlerengen

Du som besitter

Du som besitter

Fader vår, du som besitter kniven,
du som har det sterile redskapet
ved din side og i din høyre hånd
Gi meg i dag et svar
Hva er passe mye leppe?
Hva er passe mye kjærlighet og kjønnsleppe?
Led meg ikke til å falle
for fristelsen å ikke kontrollere kroppen min, leppene mine,
kyssene mine
og svar meg på følgende spørsmål
Betaler man inngrepet per centimeter eller får man
kvantumsrabatt om man fjerner alt?
Begge leppene
Alle leppene
All kjærligheten
min får jeg aldri
Skje din vilje
Skje din kniv min kjærlighet
Fader vår du som besitter redskapet til
å fjerne meg fra meg
Amen

Silje Husemoen, 2017

 

Politisk strikking

Vi starter feiringen av kvinnedagen allerede i dag, med heklet gatepynt i Paris, Strikk i strid, og Pussy hats. 

Dobbel X. Det er oss. Kvinnene.

På julaften for et drøyt år siden, halvannen måned etter terrorangrepet i Paris, sparket Morgenbladets litteraturanmelder i gang en diskusjon om strikking der han indirekte etterlyste samfunnsengasjement blant strikkerne.

Motsvarene lot ikke vente på seg, og mange gode eksempler ble trukket frem. Ganske i det stille strikkes det masker med mening. Det organiseres og doneres tepper og luer til prematuravdelinger (oppskrift), tøfler til krisesenter for kvinner (oppskrift), skjerf til hjemløse (oppskrift), sanitetsbind til unge jenter i Uganda (oppskrift), for å nevne noe. Bygdekvinnelagene og husflidslagene strikker og gir bort, eller strikker og lodder ut til inntekt for gode formål. Men dette samfunnsengasjementet er ikke alltid like synlig i avisspaltene.

En litt mer offensiv holdning finner vi i strikkeboka Strikk i stridJenny og Markus Keller maner til politisk engasjement og gir oss oppskrifter på ekte rødstrømper, feministgenser, busskiltgenser, og masker til ære for de unge kvinnene i det russiske punk-bandet Pussy Riot.

Et halvt år etter at den startet var den politiske strikkedebatten glemt og erstattet med sommer. Men terrorangrepet i Paris satte fortsatt sitt preg på den franske hovedstaden. Rundt Eiffeltårnet var det nesten like tett av sikkerhetsvakter som av turister. Vi tilhørte siste kategori.

I solsteiken langs de varme fortauskantene la jeg imidlertid merke til noe helt annet enn bevæpnede vakter: Toppen av fortausstolpene var utsatt for utbredt yarnbombing, og mange av dem var kledt i fargerike luer. Jeg dumpet det beistret rett ut på Instagram:

Aktivisten Foodbabysoul dukket sporenstreks opp i kommentarfeltet mitt. Dette var hennes verk, og hun var strålende fornøyd med at håndarbeidsgrafittien hennes ble likt og delt. Foodbabysoul maner mykt til opprør i urbane strøk, og dokumenterer det på en aktiv Instagram-konto:

Foto: Foodbabysoul@Instagram
Foto: Foodbabysoul@Instagram
Foto: Foodbabysoul@Instagram
Foto: Foodbabysoul@Instagram

Foodbabysoul var en av dem som engasjerte seg sterkt i forkant av Women’s March on Washington D.C., der alle ble oppfordret til å ha på seg rosa (hjemmestrikkede) luer, såkalte pussyhats, som symbol på en felles front. Slike luer kommer vi til å se mange av i morgendagens 8. mars-tog også:

Foto: John Erik Riley
Foto: John Erik Riley

Forfatter John Erik Riley som har tatt disse bildene var til stede i Washington under marsjen i januar, og har skrevet en boksingel om det. Den anbefales:

Lys lue (notater fra Women's March, Washington D.C.)

Hvis du nå ble inspirert til å strikke din egen rosa pussyhat til i morgen, rekker du det fint. Her er en oppskrift. Jeg har laget min egen variant. Den er ikke så pusete. Noen har kalt den makaber. Men den ser uskyldig ut. Den kommer i neste innlegg. Lykke til med 8. mars-forberedelsene så lenge.

Nyheter: Web-designer, forelesningsnotater og ny jobb

Jeg har fått med en web-designer på laget! Hun heter Marian, og vil bli behørig introdusert senere, samtidig som bloggen får et helt nytt utseende. 

Marian har sagt at det går an å legge forelesningsnotater rett ut på bloggen, så det må jeg prøve. Fikle, fikle, sånn: Repeterte målinger

Kaniner nå igjen?! Joda, det er faktisk kaniner i forelesningsnotatene også, selv om temaet ikke er fullt så søtt som bildet skulle tilsi.

Disse notatene handler om et tema som statistiker stadig dumper borti, nemlig at det gjøres flere målinger av samme ting. Det kan for eksempel være kaninhornhinner (derav bildet) som lagres over tid og som suger i seg den væsken de lagres i, slik at cellene etter hvert blir ubrukelige:

, eller det kan være gravide damer som vi tar blodprøver av flere ganger gjennom svangerskapet:

Repeterte blodsukkerkurver for hver gravide dame.

Det kunne også vært strikkere som strikker flere gensere. For eksempel kan vi lure på hvor lang tid man bruker på å strikke en genser, og hva som gjør at det går fort eller sakte, ut over det at folk strikker i forskjellig tempo.

Kirsten på fb-sida Strikkesida for alle bruker for eksempel noen få dager på hver Mariusgenser hun strikker (det går fort hver gang), mens jeg bruker mer eller mindre to måneder på mine (hver gang). Hvis vi tar med flere av Kirstens og flere av mine gensere i analysen, ville det blitt repeterte gensere, og vi måtte tatt hensyn til Kirstens og min raskhet for å få et bra svar.

Mer har jeg ikke tenkt å si om repeterte målinger i dag. Hvis du vil vite enda mer, må du lese forelesningsnotatene, eller komme innom på Rikshospitalet i morgen kl 10-12, når jeg holder forelesning om det på min gamle og nye arbeidsplass, Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse.

OBS: Forelesningsnotatene har Marian og jeg tenkt å samle på en egen side, så de ikke kommer i veien for strikkeoppskriftene. Dette er tross alt fortsatt en blogg 🙂

Hvor fort strikker man en genser?

(I uke 38, 2016 er hver dag en bloggdag. Dette er dag 3.)
Hyggelig strikkestatistikk og fælt forskningstema.

dsc_2610

Onsdagen startet i strålende høstvær, og jeg strikket meg som vanlig over fjorden. Nå håper jeg stjernegenseren min kan bli ferdig i løpet av helga, mens jeg er på strikkefestival i København. I så fall blir ringen sluttet: Stjernegenseren er nesten lik genseren fra den danske krimserien Forbrytelsen, jeg begynte å strikke den på vei til statistikk-konferanse i København, og nå avsluttes den på strikkefestival på samme sted. Strikking, statistikk og København smelter dermed sammen i en ullen treenighet.

knitwork16

Genseren har i så fall tatt meg litt over to måneder å strikke. Det føles raskt. Men er det egentlig det? Hvor lang tid bruker man egentlig på å strikke en genser? Det varierer selvsagt mye, både for en enkelt strikker, og fra person til person. Dessuten kommer det an på hvor stort plagget er, pinnetykkelsen, vanskelighetsgraden etc.

Men som alt annet som kan telles og måles, kan strikketid oppsummeres ved hjelp av statistikk. Jeg startet med meg selv. Dette er alle genserne jeg har strikket siden mars i fjor:

dsc_2605

Johoo! Åtte ferdige og en nesten ferdig genser på 1 år og 7 måneder! Det betyr at strikkehastigheten er omtrent to måneder per genser. Altså er stjernegenseren gjennomført på fullstendig gjennomsnittlig tid, verken spesielt raskt, eller spesielt sakte. Det er greit å vite til neste genser.

Så spurte jeg på facebook. Der fikk jeg først til svar at det viktigste var å kose seg mens man strikker. Hehe. Jeg koser meg enda mer når jeg klarer å gjøre ferdig ting, så jeg lette frem tidligere tråder på strikkesida, og endte opp med 42 svar som kan oppsummeres slik:

slide1
Histogram og boksplott for hvor lang tid en strikker bruker på en genser.

Dette synes jeg var veldig oppklarende! Halvparten av dem som svarte på dette bruker maks to uker på en genser, og en fjerdedel bruker over to måneder. Om dette er representativt for alle de 43 prosentene av norske kvinner som strikker (les mer om de 43% på forskning.no) vet jeg ikke, men jeg føler meg i hvert fall i godt selskap i denne gjengen. Takk for alle svar!

Onsdag, del 2:
Jeg lurte lenge på om jeg kunne skrive om dagens viktigste møte. Det handler om omskjæring av jenter. Men temaet er for viktig til å la være. Jeg valgte derfor å dele dagen i to deler. Resten av dette innlegget handler om omskjæringsprosjektet, og du velger selv om du vil lese videre.

dsc_1458-1

Jeg hørte om omskjæring for første gang da jeg var 26 år og nyutdannet statistiker på Folkehelsa. Detaljer og enkelthistorier ble nøkternt presentert på et forskningsmøte av forsker Siri Vangen. Jeg var rystet. Det har heldigvis vært flere gjennombrudd i kampen mot omskjæring de siste årene, men praksisen med å skjære i stykker jenters kjønnsorganer foregår fortsatt.

Forskningsprosjektet vi diskuterte i dag handler om jenter som har blitt lemlestet og deretter sydd sammen, så de naturlige åpningene for urinrør og skjede er helt eller delvis dekket av en hudfold.

Kvinner som har blitt utsatt for dette får varierende behandling i ettertid, også i forbindelse med graviditet, og ingen vet hva som er det beste å gjøre. Hvis hudfolden ikke er åpnet eller fjernet før graviditeten, vet man ikke om det rutinemessig bør gjøres så tidlig som mulig under graviditeten, eller om man bør vente til fødselen er i gang. Målet for studien er å finne ut hva av dette som gir minst mulig komplikasjoner i forbindelse med fødselen.

For å finne ut av det, trengs andre statistiske analyser enn det vi vanligvis bruker når vi forsker på hvilken behandling som er best. Vanligvis vil vi trekke lodd om hvilke pasienter som skal få hvilken behandling, og så sammenligne gruppene etterpå. I omskjæringsprosjektet trekkes det ikke lodd, og derfor er det mange ting som kan påvirke hvorfor noen kvinner har fått en behandling, og andre har fått en annen behandling. Dette må det tas hensyn til når kvinnene skal sammenlignes.

Vi skal finne frem til et riktigst mulig svar på hvilken behandling som bør gis. Vi håper at prosjektet både skal gi bedre helsetilbud til kvinner, og at det skal tiltrekke seg oppmerksomhet i og utenfor forskningsmiljøer.

Jo flere overskrifter, jo mer publisitet, og jo flere som engasjerer seg i dette, jo fortere kan vi nå målet om at ingen jenter skal omskjæres.