Pausepulsvanter

Høstferie kan være en fin pause og en anledning til å senke pulsen.

Husfliden på Oppdal fornekter seg ikke!

Elleve-åringen og jeg valgte en aktiv variant på Oppdal, men innimellom fjellturer, bål, eksamensoppgavelaging og WiFi-jobbing fra kafé, klarte vi også å brukte ganske mye tid på Husfliden, og det hjelper både for puls og pause. (Husfliden på Oppdal er fantastisk, forresten!)

Dessuten forelsket hun seg i to garnnøster som hun ønsket seg pulsvarmere av. Så nå sitter jeg her i pausa mi, da:

På fjellet med normalfordelingen

Det er høstferie i skolen, og statistikere med fleksibel arbeidstid kan ta med seg normalfordelingen til fjells.

Hvis du har hatt noen timer med statistikk på en skolebenk, vet du at normalfordelingen dukker opp på de hyggeligste steder (i tillegg til høstfjellet):

Det er normalfordelingen som ligger til grunn for at vi velger å oppsummere observasjoner med gjennomsnitt og standardavvik.

Vi må ha normalfordelte grupper for å kunne bruke t-test og ANOVA,

normalfordelte residualer for å bruke resultater fra regresjonsanalyse,

og når utvalget er stort nok, blir jaggu fordelingen til gjennomsnittet normalfordelt,

uansett hvordan fordelingen til observasjonene ser ut! Jubalong!

Hvis du er mer interessert i strikketøyet enn statistikken, finner du oppskriften her. Det blå skjerfet i dette innlegget er strikket i Sterk fra Du store alpakka.

God høststrikk!

Titan.uio.no

Sen lunsj på Restaurant Savoy i Helsinki er akkurat så dekadent og luksuriøst som det høres ut. Det unnet vi oss vi i dag. 

Aaltos vase

Den finske designeren Alvar Aalto er fortsatt veldig til stede på restauranten, gjennom ikoniske lamper, vaser og annet interiør. Det var en deilig tidsreise å spise tre-retters lunsj der. (Jeg er mett ennå.)

Aaltos karafler

Like før jeg satte mobilen på flymodus i ettermiddag, fikk jeg en melding fra Titan.uio.no om at de ville skrive om Statistrikk og statistrikketreffet på Realfagsbiblioteket førstkommende onsdag. Titan er nyhetsavisen for realfag og teknologi ved Universitetet i Oslo. Stas!

Da vi landet i Oslo lå det en kjempefin omtale ute, både av bloggen og arrangementet. Stas x 2! Artikkelen hadde også linker til andre gode og kule statistikk-saker Stas x 3! Artiklene på Titan er godt skrevet og verdt å sjekke ut. God fornøyelse og velkommen til Realfagsbiblioteket på onsdag!

PS: Ingeborg har bursdag i morgen, og selv om genseren ikke er montert, er den i hvert fall ferdigstrikket!

Finsk garn og Suomenlinna

-Du kan jo kjøpe garn i Finland, sa Hanne Mette før vi dro. -Neei!, garn kan jeg kjøpe i Norge, sa jeg. 

-Det har jeg aldri sagt, og dessuten er det veldig lenge siden, sier jeg nå. For på markedet nede i Helsinki havn fant jeg det mest vidunderlige plantefargede grønne ullgarnet jeg noen gang har sett (og tatt på). Nå har jeg vært garnlykkelig i snart et halvt døgn. Produsenten heter Riihivilla, og selv om garnet er finsk, har de også engelsk nettside og blogg. Hvis du er ute etter lekkert garn, er det bare å bestille!

Garnposen ble med på turen til Suomenlinna, et imponerende festningsverket på øyene like utenfor Helsinki havn. Suomenlinna står på UNESCOS verdensarvliste, og Wikipedia forteller følgende:

Sveaborg (finsk: Suomenlinna; Finlands borg) er en større kystbefestning på øyene utenfor Helsingfors. Anlegget er et av verdens største kystfort, og er blitt kalt Nordens Gibraltar. Anlegget som nå er et museum, omfatter flere øyer i innseilingen til Helsingfors. Det ble påbegynt av Sverige i 1748 som Sveriges mest kostbare forsvarsanlegg gjennom tidene. I dag bor det i underkant av 1 000 personer i den historiske bygningsmassen på Sveaborg, og de har blant annet en egen barneskole. 

Sveaborgs historie er tett knyttet sammen med både Finlands og Østersjøens historie, og festningen har vært en forutsetning for at byen Helsingfors kunne utvikle seg. Anlegget må ses som et svar på at Peter den store hadde anlagt St. Petersburg innerst i Finskebukta.

Båten går to ganger i timen, og turen tar ikke mer enn 10-15 minutter. Denne utflukten anbefales på det sterkeste.

Vi var heldige med været, og fikk en nydelig pause i en bukt full av isflak. Appelsinsitteunderlaget var selvsagt med og oppførte seg særdeles fotogent i sola, desuuten var det som vanlig deilig å sitte på. Hvis du ikke har strikket deg et ennå, foreslår jeg at du stikker på garnbutikken og skaffer deg oransje garn i morgen den dag.

I morgen går (tempera)turen til kunstmuseet. Vi gleder oss!

Reisebrev fra Helsinki

Turens første utfordring var å strikke vrangbord med tre korte 6mm-pinner, og en 5,5mm-rundpinne lengde 60 cm fordi jeg hadde rotet bort to av strømpepinnene. Men Ingeborgs bursdag er om tre dager, så jeg klorte meg gjennom 16 omganger med håpløst ineffektivt verktøy:

Etter det har alt gått på skinner. Vi har forberedt oss minimalt, og skulle slett ikke på noen shoppingtur. Men nå sitter vi her etter å ha opplevd gode finske overraskelser (Jøsses! Se på den digre, hvite kirka! Den var skikkelig fin!) og opplevelser (Eplemarengsterte med vanijesaus på kafe Fazer, for eksempel), samt to par nye sokker, flere plater kokesjokolade, og en bluse fra Marimekko.

Fra katedralen

Og jammen har ikke Helsinki sin egen Nesoddbåt! Den går til Suomenlinna, og dit drar vi i morgen.

Suomenlinnatangen. Foto fra www.suomenlinnatours.com

Hanne Mette valgte forresten Helsinkitemperaturleggvarmerne. Det er mulig de får sin debut på båt-turen i morgen, selv om det faktisk er varmere her nå enn da leggvarmerne gikk i svart i januar, på to plussgrader.

Januartur

I januar er tradisjonen å dra på tur og fryse.

For godt og vel tjue år siden etablerte Hanne Mette og jeg en tradisjon med nyttårsutenlandstur før vårsemesteret startet på Blindern. Vi startet i januar 1993 med å kjøre Europa rundt i Blåmann, min kjære Kadett C fra tidlig 70-tall.

«K. leter etter kartet som hun har pakket ned i den nederste kofferten», sies det.

I tillegg til alle de kulturelle inntrykkene fra diverse domkirker og kunstmuseer, imponerte vi oss selv med å a) bli forbikjørt på motorveien av en 2CV med blomsterkasse, b) klemme stakkars Blåmann opp i 150 km/t i en veldig lang nedoverbakke i sør-Tyskland (den bittelille bilen ristet hver gang vi passerte på venstre side av en trailer, og jeg måtte tviholde i rattet. Det var fullstendig uforsvarlig!), og c) ikke ta med oss skikkelige vinterklær (vi skulle jo reise sørover). Vi frøs.

Berlin, 1993. Kaldt.

Etter noen års opphold tok vi opp igjen tradisjonen. Selv om vi valgte Moskva som reisemål i 2015, var det i Berlin i 2016 vi virkelig frøs. Altså, samme sted, samme tid, 23 år senere: Minst like kaldt.

Vi orket å være ute i omtrent 37 minutter av gangen før vi måtte inn et sted for å spise suppe eller drikke varm sjokolade.

I et av disse suppemellomrommene travet vi rundt på utendørsmarkedet ved Mauerpark og kjøpte 46000 (førtisekstusen) meter sytråd som på en eller annen måte skal utgjøre DNA-et (arvestoffet, genene) i en celle jeg har tenkt å strikke. Selv om vi brukte minst ti minutter på hotellrommet på å google diameteren til en DNA-tråd og diameteren til en sytråd, fant vi ikke ut om den strikkede cellen må være på størrelse med en stor melon, en kassebil eller et hus, så jeg har ikke strikket den ennå.

Visste du forresten at DNA-et i en celle – eller egentlig RNA – fungerer omtrent som strikkeoppskrifter? De er koder (oppskrifter) for ulike proteiner (sokker, strømper, votter, gensere,…) som cellene må lage (strikke) for at kroppen skal fungere. Inne i hver celle flyter en gjeng med strikkende bestemødre rundt i celleplasmaen, og de strikker akkurat de proteinene (sokkene) som RNA-et (oppskriften) viser. Strikkekonene er sykt effektive og heter Ribosomer.

Ribosomtreff? Bilde fra http://www.sagat.no/bilder/nyheter/nyhetbig/10653.jpg

Hvis strikkekonemetaforen virker litt søkt for deg, kan du ta utgangspunkt i tegningen og lese mer om ribosomer og proteinproduksjon her.

Fra http://hyperphysics.phy-astr.gsu.edu/hbase/Biology/ribosome.html

 

Denne diskusjonen gleder jeg meg til å fortsette over supper og varm sjokolade på neste tur. Egentlig skulle den gått til Helsinki i begynnelsen av januar da det var meldt -17 grader (kaldt nok), men i stedet sitter vi her på Gardermoen akkurat nå i dette øyeblikk med koffertene fulle av litt varmere tøy. Værstatistikken viser nemlig at vinteren går mot slutten også i Helsinki.

Skjermbilde fra yr.no

Jeg strikker, og Hanne Mette prøver å forklare meg hva RNA egentlig er. Når Hanne Mette rekker å lese dette, skal jeg vise henne hva jeg strikket til henne den helga vi ikke reiste, for det er en strikkeoppskrift ingen ribosom i verden ville klart å forestille seg. God tur til oss!

Nordlys, hvor er du?

Når man er i Tromsø en gang i året, burde man få gleden av å å se nordlys. 

Tromsø havn: Vakkert. Men hvor var Aurora?

Forrige gang jeg var her, dro jeg på utflukt opp på fjellet sammen med to av studentene mine for å nyte en spektakulær nordlyskveld. De hadde hodelykter, og jeg hadde bokstavelig talt lommene fulle av nystekte vafler fra hotellet. Vi snublet oss oppover på skaren i stupmørket. Men etter halvannen time på en iskald stein ga vi opp og kjørte tilbake til hotellet med klaprende tenner. Det første som skjedde da vi gikk ut av bilen var at nordlyset flerret himmelen bak hotellet.

I dag hadde jeg moderate forventninger, men etter å ha snakket med en mann med hund, øynet jeg et håp allikevel. Han hadde så langt ikke sett noe på lufteturen sin, men look at these websites sa han,

-I usually take the average of these, as they are more realistic than the Norwegian forecast. Dette var en mann etter min smak! Det ligger mye statistisk modellering bak et nordlysvarsel, og de ulike varslene vil være ulikt satt opp og ha ulik treffsikkerhet. Når det finnes flere varsler, er det en statistisk ryggmargsrefleks å ta et gjennomsnitt av dem. Det såkalte KP-tallet gir en indikasjon på aktiviteten, og tall fra 4 og oppover regnes for å være bra. Mannen med hunden: Wow! This is good! 

Enn så lenge sitter jeg i restauranten og blogger, klar til å løpe ut ved det minste tegn på grønn aktivitet. Det kan være at det nærmeste jeg kommer en blafrende opplevelse i dag er Samuels brennende pizza tidligere i kveld, men håpet er som kjent nordlysegrønt….

Hei Tromsø!

Godt å se deg igjen! 

Lenge før trost og sisik, gjøk og stær flyr nordover med våren, flyr Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelses utsendte nordover med kofferten full av statistikk.

I morgen vil kursdeltakere på Universitetssykehuset Nordnorge få hver sin konvolutt med statistisk informasjon som de skal lære seg å tolke i løpet av et todagers kurs. Nå skal jeg gjøre inspirasjonen fra universitetspedagogikk-kurset til virkelighet, og det betyr betydelig mer aktiv deltakelse fra kursdeltakerne. Vi har nemlig lært på kurset at vi må dreie fokuset fra undervisning til læring, og at aktivisering av elever/studenter/kursdeltakere er det viktigste virkemiddelet. Det er ganske opplagt, men allikevel viktig å bli minnet på. Så får jeg se i morgen om det lykkes så bra som jeg håper og tror. Undervisning er en utømmelig kilde til inspirasjon, energi og nye måter å oppdage verden på. Elsker det!

Stairs and stripes på Gardermoen

Jeg har hatt todagerskurs i Tromsø før, og vet hvor stort behov man har for å slappe av når man har undervist en hel dag, så jeg har tatt inn på et hotell med stek-din-egen-vaffel-buffet om ettermiddagen. Dermed kan jeg sitte i fred og ro i en nesten tom spisesal, med strikketøy, en bolle røre og et fresende vaffeljern helt for meg selv. Kanskje stikker jeg ut en tur med kamera, kanskje tar jeg en tur på Mammutsalginnspurt og handler en bunke strikkebøker (som i fjor), og kanskje får jeg se nordlys (som i fjor). Gleder meg! Til alt!

Konvoluttene er klare, og det første ermet på Ingeborgs genser er påbegynt. Dagen er i rute i det den avsluttes.

Et statistisk mirakel

Ellis Island, juli 2014:
Familien Frey Frøslie er på Den Store Amerikareisen. Etter å ha besøkt fjerne slektninger i Minnesota, gamle klassekamerater i Washington, og dusjet i Niagara Falls, gjorde vi unna tolv tusen turistattraksjoner i New York på fem dager, inkludert museet på Ellis Island. Og mens vi står der og tøyser om de strenge reglene for innvandring til USA på begynnelsen av 1900-tallet, treffer vi plutselig Helge og Kathrine, medmusikanter fra Oslo Symfoniorkester.

Å treffe kjentfolk på tur er en usannsynlighetsklassiker. Du treffer klassevenninna til yngstejenta på fortausrestaurant i Palma. Fastlegen din på badstue i Finland. Eksen på opera i Roma. Helene i LEGOland. Og havner ved siden av gymlæreren din på en 19 timers flytur til Australia. Nesten alle har en slik usannsynlighetshistorie på lager. Og så snur de seg mot meg (statistikeren): -Hva er oddsen for det?

Vi tok tilfeldigvis ikke et eneste bilde på fortausrestauranten i Palma. Men siden innlegget handler om mirakler, legger jeg til et fra katedralen.

For det første: Nei, jeg har ikke tenkt å regne på det.
(Men, kan kollega Ingrid fortelle, Martin og David og Nils har regnet, se filmen nederst i denne Aftenposten-sannsynlighets-artikkelen om to lange liv. Det anbefales!)

For det andre: Tenk på alle du kjenner som du IKKE har møtt, sånn tilfeldigvis. Og tenk på all den tiden du bruker på å reise, UTEN å treffe naboer. Alle de gangene du går ned hovedgata og verken ser klassekamerater eller gymlæreren. Alle timene på tog og fly med bare grinete unger som du ikke kjenner, eller ukjente (men snakkesalige) gamle damer. Kombinér mengden folk du kjenner med mengden tid du ikke befinner deg hjemme i huset ditt, og det blir nærmest uendelige muligheter for usannsynlige møter. Og da er det ikke lenger så usannsynlig. For med alt dette tilfeldig-møte-potensialet, må tilfeldighetene av og til slå til med hyggelig kraft, og da dytter de Helge og Kathrine i vår retning på Ellis Island.

Noen ganger kan tilfeldighetene også være skremmende, som når tre naboer får samme type kreftdiagnose i løpet av et år.

Tre lilla perler over hverandre sånn helt tilfeldigvis. Om jeg vil regne på det? Niks. Ikke engang når hun med perlene er min #yndlingsstrikkefestivalgeneral. Tusen takk for glimrende illustrasjon, Kristina!

Nettopp fordi det er overraskende og kjekt, husker vi møtene som skjedde bedre enn dem som ikke skjedde. Vi legger merke til de fem gule bilene som kjørte etter hverandre, de tre lilla perlene som havnet ved siden av hverandre, eller føler ubehag av at flere naboer er blitt syke. -Det kan umulig være tilfeldig, sier vi. Men det er nettopp det det er. Det skal altså mer til for å gjøre inntrykk på en statistiker.

Noen ganger er imidlertid også tilfeldighetene så absurde at selv statistikeren blir imponert. For slike anledninger har Ole innført begrepet Et statistisk mirakel.

Fredag 24. februar 2012:
Jeg kjøper lodd i vinlotteriet på jobben, noe jeg ellers aldri gjør, og vinner flaska med ganske dyr rødvin. Vel hjemme forteller Ole at han også kjøpte vinlotterilodd, og at han også vant. For et sammentreff! Og datoen husker jeg fordi det dessuten er Oles bursdag. Enda et sammentreff. Så drar vi frem flaskene fra ryggsekkene våre, og så er det jaggu samme type vin! Begrepet Et statistisk mirakel er født.

Februar 2012: Hjemmelaget pasta til rødvinsflaskene.

Du lurer kanskje på hva disse usannsynlighetshistoriene har med strikking å gjøre? Ingenting. Det ville i så fall vært et statistisk mirakel.