Advarsel: Denne bloggposten handler bare om kaniner.

Rufus. En søt, brun kanin. (Rufus er så søt på dette bildet at klassekameratene til ungene våre ikke trodde på dem når de sa at det var vår kanin.)

Dere som har lest bloggen før, har kanskje lagt merke til Rufus, min pelsete assistent. Rufus var appelsin-sitteunderlag-tester i vinter, og trekningsansvarlig i statistrikke-konkurransen i april.

Rufus ble kjøpt brukt på finn.no for fem år siden, og siden da har kaninlykken vært stor, læringskurven bratt, og oppgradering av kanin-luftegård en kontinuerlig fritidssyssel. Det første vi lærte var nemlig at kaniner er like lite egnet til å sitte i bur som hunden din, og trenger og fortjener stor plass å løpe på.

Rufus i vinterpels, klar til å bykse rundt i snøen.

Fordi kaniner er byttedyr, later de intenst som ingenting hvis de har det vondt eller fælt (jo verre de har det, jo mer later de som ingenting), og derfor tror mange at de har det helt fint i et lite bur. Det trodde jeg også da jeg hadde kanin som barn. Heldigvis har kunnskapen om kaniner økt.

Mye av æren for dette tilfaller Marit Emilie Buseth, som har skrevet Den store kaninboka Har du kanin, men ikke boka? Kjøp den. Facebook-gruppa med samme navn er også en utømmelig kilde til søte kaniner og god informasjon.

Det blir dessuten stadig flere kaninkyndige veterinærer, så hvis kaninen din blir syk, som Rufus ble uka før jeg skulle levere doktorgraden min, kan det også gå helt fint. Les hele historien her.

Skjev Rufus. Skjevheten skyldtes parasittsykdommen e. Cuniculi, men kunne også vært symptom på ørebetennelse.

OBS: Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg selvsagt ikke ventet helt til mandag med å oppsøke veterinær! Heldigvis gikk det bra allikevel.

Men for to måneder siden var Rufus plutselig borte, trolig tatt av rovfugl. Kaninsorg!

Tomt.

Vi kom raskt frem til at vi måtte ha ny kanin. Eller nye kaniner. Kaniner er sosiale dyr, og trives aller best med en venn. Vi bestemte oss for å adoptere fra Dyrebeskyttelsen.

For sånn er det dessverre: Mange folk skaffer seg kanin (og bur), men dumper dem når de ikke gidder mer, eller når de skal på ferie. Eller så blir kaninen stående alene i buret i årevis, med minimal omsorg. Dyrebeskyttelsen har derfor til enhver tid altfor mange kaniner som trenger nye hjem. Du gjør både deg selv, dem, og kaninene en stor tjeneste ved å adoptere, i stedet for å kjøpe en kaninunge. Ja, kaninunger er det søteste som finnes, men etter få måneder er de store, og det er disse kaninene som skal bo hos deg de neste ti årene. Derfor: #dontshopadopt.

Vi endte opp med to energiske ungdommer som som hadde blitt dumpet som unger, og kaninlykken er nå komplett!

Disse to sosiale og pelsete sjarmørene eter enorme mengder gress og høy, og kommer til å assistere på bloggen når det trengs.

Hvis du lurer på noe om kaniner: Legg igjen en kommentar eller send meg en melding på fb-sida til statistrikk , så skal jeg svare så godt jeg kan!