Vi som skal formidle forskning og kunnskap burde tenke mer som reklamebransjen og mer som kunstnere. 

På designmuseet i København ble jeg helt betatt av en installasjon. Den vekket minner om klinkekuler og barndom, pelsluene som bestemor hadde i hattebutikken sin, nyoljede treboller og den gamle klippfiskbrygga til foreldrene mine, der de grønne glasskulene ligger sammen med gamle korker, patentsteiner og fiskegarn.

Temaet var bærekraftighet, og installasjonen hadde tatt utgangspunkt i nedbrytingstiden til ulike stoffer. Dette hadde kunstneren Peter M Dammand oversatt til kuler laget av forskjellige materialer. I enden av monteren lå runde metallbrikker som nøkternt oppsummerte levetiden til kulene.

Det var så elegant og kult og vakkert at jeg fikk umiddelbar lyst til å lese alt om nedbrytning av materialene, hva, hvordan og hvorfor.

Dette er kunnskapsformidling på sitt beste: Det er nok substans til at museumsgjengeren klarer å fordøye det, enkelt nok til at vi husker det, og det inspirerer til å lære mer.

Tenk om poster-sesjonene på vitenskapelige konferanser hadde hatt et snev mer av denne måten å presentere temaer på: Da skulle jeg slukt unna det jeg klarte i hver eneste pause, og gått inspirert hjem og lest de vitenskapelige artiklene etterpå. Min neste poster på statistikkonferanse skal være et strikketøy!