Hvis jeg nå forteller at jeg er på epilepsiseminar på Kongsvinger festning, er det fort å trekke feilslutningen at seminaret er drepende kjedelig.

Men dette seminaret er altså så tvert imot det som det kan bli! Her presenteres det ene kule forskningsprosjektet etter det andre, det er sebrafisk og pasienter og mus og ketogen diett.

Jeg glemte det røde, gørrkjedelige strikketøyet hjemme, og det er like bra, for nå vil jeg bare ha det statistikkgøy:

Jeg er med nevrologene som ekstramannskap og har jobben, æren og gleden av å plukke fra hverandre de statistiske analysene i forskningsprosjektene deres for åpen scene. Puh. Det er en øvelse med en viss fallhøyde, både for meg og for alle forskerne som er involvert, men så langt har vi taklet det bra alle sammen, synes jeg.

23 nevrologer leter etter problemstillingen.

Kjære nevrologer, her finner dere også analyseoversikten dere ba så pent om, oppdatert med sensurerte data ytterst til høyre. Slit den med helsa!

Måltidene har vært like utsøkt hyggelige som maten har vært god,

…og underholdningen under middagen (kahoot, hva ellers!),

var nevronerder verdig, hehe, se på de spørsmålene!

Som en perfekt avslutning på en flott fagdag ble det takket for maten med diktet jeg har lånt en strofe til dagens overskrift fra. Det må jeg bare dele med deg som leser dette. Les og nyt og riktig god natt!

Ode til livet 
(Den dør langsomt)

Pablo Neruda

Langsomt dør den som forblir en slave av sine vaner,
den som hver dag vandrer i samme spor,
den som ikke forandrer retning,
den som ikke tar sjanser eller skifter farge på klærne,
den som ikke snakker med ukjente.

Den dør langsomt, som unnlater å følge en lidenskap,
den som sverger til svart fremfor hvitt
og til pirkete detaljer fremfor et vell av følelser,
som får øynene til å gløde, som forvandler gjesp til smil,
som får hjertet til å banke, fordi noe har gått galt eller av følelsesaffekt.

Langsomt dør den som ikke endevender sitt bord.
Den som er ulykkelig i sitt arbeid, den som ikke risikerer,
den som ikke tør følge en drøm, den som ikke tillater seg selv,
minst en gang i livet, å bryte med all fornuft.

Langsomt dør den som ikke leser, den som ikke reiser,
den som ikke lytter til musikk, den som ikke finner nåde i sitt eget dyp.
Den dør langsomt, som ødelegger egenverdet den som ikke tar imot hjelp,
den som ustanselig klager over egen ulykke eller over det ustoppelige regnet.
Langsomt dør den som forlater en plan før den har begynt,
den som ikke spør om ting han ikke vet,
den som ikke svarer når noen spør om noe han vet.

La oss unngå denne langsomme død.
La oss huske at det å være i live krever en større anstrengelse enn kun å puste,
bare med en glødende tålmodighet kan vi finne veien til en glitrende glede.