På Realfagsbiblioteket på Blindern kan du nå se en fotoutstilling med portretter av 16 matematikere. Alle har en tilknytning til Matematisk institutt på Blindern. Alle har doktorgrad i matematiske fag. Og alle er kvinner.

Jeg er en av de 16. For en ære!

Da jeg startet matematikk- og statistikkstudiene mine på Blindern, var det bare to kvinner blant de bortimot 50 fast ansatte akademikerne på Matematisk institutt: Grete Fenstad på avdeling for statistikk, og Ragni Piene på avdeling for matematikk. De var godt synlige inspiratorer for oss studentene, og portrettene deres utgjør selvsagt 2/16 av utstillingen.

Jeg hadde Grete som lærer i flere kurs. Hun er grundig og stukturert, tålmodig, nerdete og ekte. Grete «elsker å regne på tavla». (Sitat fra et avdelingsmøte jeg var på som fersk hovedfagsstudent, der hun og Nils småkranglet om hvem som skulle få lov til å ha regneøvelsene i ST104 – Grete vant, og jeg syntes hun var kul.) Grete forklarte oss det lett absurde og veldig abstrakte «nesten sikkert»-begrepet om igjen og om igjen. Og i sommerferien vannet jeg planten på kontoret hennes.

Grete med monstermonsteraen anno 1996. Hah – interiørbloggere som skaffer dere monstera som moderne hipsterpynt: Ta en titt på *denne*, dere!

Grete var det eneste unntaket i mine studier. Alle de andre statistikkforeleserne mine var menn. Alle matematikkforeleserne. Mekanikkforeleserne. Informatikkforeleserne. Til og med på ex.phil. og på psykologikurset jeg tok var det menn som foreleste. Vi studentene diskuterte det sjelden, det var som om det var den naturligste ting i verden at alle som skulle lære oss noe, alle de vi hadde noe å lære av, var menn.

Da matematikkprofessor Ragni Piene stilte seg foran mikrofonen for å åpne fotoutstillingen i Realfagsbiblioteket i forrige uke, så også hun tilbake på sin studiestart. I 1965, 25 år før min studiedebut, og før matematikkbyggene fantes på Blindern, begynte hun sine matematikkstudier med forelesninger i Marienlyst skoles aula.

-I 1968, for femti år siden, ble matematikkbygningene ferdige, og det var da to kvinner i faste vitenskapelige stillinger på Matematisk institutt: Else Sandved og Grete Fenstad, begge i statistikk, sa Ragni,
-Gjennom hele min studietid, – matematikk, statistikk, filosofi, inkludert et år i Paris og to år på MIT, USA, hadde jeg bare én kvinne som foreleser, nemlig Grete Fenstad.

Det ser nesten ut som om jeg dikter dette opp, for det er jo helt absurd! En hel generasjon skiller disse to studietidsfortellingene, men det hadde altså ikke skjedd noen verdens ting med kvinneandelen. Hva så med dagens situasjon?

Mannlig professor. Ukjent fotograf.

Av 52 fast ansatte forskere på Matematisk institutt er det i dag 6 kvinner: 3 i matematikk, og 3 i statistikk. Fra to til seks på 50 år. I tillegg er det 8 kvinner i midlertidige postdoc.-stillinger.

-Er det noen som bryr seg? Skal vi bry oss? Er det bare vi gamle som gjør det?, spurte Ragni.

Jeg sto tre meter unna og kjente at jeg bryr meg voldsomt! Ethvert miljø som domineres av én befolkningsgruppe, går glipp av noe verdifullt. Vi trenger menn i barnehager. Kvinner i matematikken. Politikere med ulik religøs bakgrunn. Det er så opplagt at teksten nesten smuldrer opp av sin egen repetitive kjedsomhet mens jeg skriver den.

Matematikkprofessoren foran mikrofonen i Realfagsbiblioteket minnet oss på hvordan man bryr seg om dette ute i verden: Den amerikanske Association for Women in Mathematics ble stiftet i 1972, og European Women Mathematics for 30 år siden. Det finnes utallige nasjonale foreninger, møter, samlinger og konferanser, Women in Numbers, Women in Topology, og så videre. I tillegg har vi grasrotopprør som All male panels-kampanjen, som har gitt stor oppmerksomhet til temaet.

Spørsmålet er imidlertid: Etter alle gode intensjoner og alt snakk, går det egentlig framover? Kan vi si oss fornøyd med en økning fra 2 av 50 til 6 av 50 på 50 år? Hvordan kan vi eventuelt få fortgang i prosessen?

Jeg tror vi både må snakke om det, og slutte å slutte å snakke om det, og det siste er akkurat det Realfagsbiblioteket gjør i denne utstillingen. De problematiserer ikke kvinneandelen, snakker ikke om den, de kliner bare til med 16 matematikere.

Ragnis tale var etter mitt syn en perfekt måte å snakke om det på, for her var det ikke bare snakk, men også konkrete forslag. Hun minnet om at øremerking av stillinger til kvinner var veldig vellykket den ene gangen de gjorde. Nå er imidlertid øremerking av stillinger ikke lov lenger. Milde føringer, slik det for eksempel gjøres i de nyopprettede innstegstillingene finansiert av Bergen Forskningsstiftelse (én stilling, pluss post doc og PhD, ved hvert av de fire “gamle” universitetene) er et alternativ – dette ser ut til å bli veldig vellykket. Dessuten er det avgjørende at komitearbeid tas på alvor: legg litt ekstra arbeid i å vurdere de kvinnelige søkerne. Dette fungerer!

I dag er både Grete og Ragni pensjonister, og vi andre overtar oppgaven med å jobbe for en bedre balanse i matematikkfaget. Det er en større oppgave enn å bli portettert, men det å stille opp på fotografering er faktisk en viktig del av jobben: Vi må tørre å synes. Vi må være til stede, vi må møte studentene, svare på spørsmål fra pressen, velge å ta mikrofonen i stedet for å overlate den til en mann, vi må skrive bøker og kronikker og delta i ordskiftet. Ikke som kvinner, men som matematikere og statistikere.

Til stede: Statistrikkeblogger og Ragni Piene.

Tusen hjertelig takk til Realfagsbiblioteket som tok initiativet til utstillingen, og til fotograf Simen Kjellin for fantastisk fine bilder!

Bøker skrevet av de 16 som ble fotografert.

Foto: Yngve Vogt.