Hva skjedde egentlig? Totusenogatten er allerede snøen som falt, fjorårets mote og gårsdagens nyheter.
Tjue-atten er like passé som juletulipanene jeg kastet ut av vinduet i forrige uke, og som nå ligger rett nedenfor kjøkkenvinduet som et slags frossent Matisse-maleri. Men akkurat som Matisse hadde 2018 så mye flott å by på at jeg har tenkt å dvele ved det et stykke ut i 2019.
Jeg har rett og slett ikke rukket å fordøye alt – langt mindre blogge om det, så det gjør jeg nå.
Det blir selvsagt strikking og statistikk, men aller først musikk-statistikk.
Musikkåret 2018 startet i dansebandet på Operaballet, noe som ble grundig omtalt i dette blogginnlegget. Musikkåret 2019 starter faktisk nesten på samme måte lørdag 19. januar – for en heldiggris jeg er!
(Faktisk synes jeg dette er så kult å være med på at jeg klarte å snike inn et lydspor fra Kaiser-Waltzer på disputasforelesningen min: )
En måned etter Operaballet, og mens forskningslivet dreide seg om fødsler, spilte vi to konserter med kor, og der koret sang om en helt spesiell fødsel. Det var tid for Händels Messias. Rejoice!
For enda så gøy det er å spille til dans i Gamle Logen, er og blir Händels Messias en av mine aller største favoritter. Sukketisukk, for en fin musikk! Så mange flotte fuger, så mye elegant stryke-ekvilibrisme, så mange vakre arier og så mange voldsomme kor! Ah! Heldige meg nok en gang!
I to måneder etter dette var det enda et yndlingsverk på orkesterets prøveplan: Verdis requiem! (Heldige meg!)
Det ble fremført i Trefoldighetskirken samtidig som jeg tok bilder av regnbueskjerfet, og jeg løp rundt med bratsjkassa full av strikkepinner og halvferdige manus om framgang i fødsel, fra det ene musikalske høydepunktet til det neste hele vårsemesteret. Hva kunne toppe dette?!
Jo: Gardinorkesterkonsert!
For jeg spiller ikke bare i et fett symfoniorkester – jeg er også en del av et ensemble med det klingende navnet Gardinorkesteret, og som kun spiller sanger som er skrevet og arrangert av Johan Ivarson og Ole Frøslie.
I 2018 har Gardinorkesteret hatt to konserter: En i Stabæk kino i juni, og en i Litteraturhuset i oktober. Fullt hus og full moro!
Begge steder var vi så heldige å ha kyndige fotografer i salen: Tusen takk til Ole Christian Eklund for disse flotte bildene fra Litteraturhuset:
Høstsemesteret var det så mange statistikkforedrag og strikkeforedrag og strikkefestivaler og workshops at det omtrent bare var en eneste ledig helg før advent, og den brukte jeg til å spille Tsjaikovskijs femtesymfoni med orkesteret i Lindemansalen:
Men jeg har strøket avgårde på orkesterøvelser, har Ole laget ny musikk og slitt ut strenger på alle gitarene sine. Jeg har tatt vare på alle kulene til de gamle strengene og lagret dem i tomme koleravaksine-glass på loftet. I går spurte jeg hvor mange strenger dere trodde han har skiftet i løpet av året.
Svaret er 188 strenger med kuler:
1 sett bassgitarstrenger og 30 hele og et 4/6 sett gitarstrenger (12 sett med D’Addario-strenger og 18 4/6 sett med John Pierce).
Det er usikkert hvor mange av strengene som er brukt på vanlige gitarer, tenorgitar og oktavmandolin. Nå kan dere enten sette dere ned og løse ligninger med flere ukjente, eller høre på noe av musikken Ole laget i 2018.
Jeg har flere favoritter, og en av dem skal vi spille inn neste helg, med bratsj og cello-komp. Heldige meg! Jeg vet utmerket godt hvilken musikk jeg skal fylle det kommende året med, men er ikke helt sikker på hva slags strikketøy jeg skal komponere for å bruke 2018-strengekulene på best mulig måte. Kanskje du har et forslag eller to til meg?
Musikkåret 2019: Velkommen skal du være!
