Gjesteblogginnlegg av lektorstudent Eirik-Mathias Bjørnø Rummelhoff

Sommeren 2022 er på hell og en ny, spennende, travel og givende høst banker på. Nye studenter har inntatt campus, og «Agrarmetropolen» er for alvor preget forventningsfulle nye og kjente fjes. Det er ingenting som er bedre enn å være i gang igjen!

Tilbake der det hele startet høsten 2021, men med tyngre bøker i ryggsekken, mer strikketøy og briller på nesa!

For min del er skal høsten farges av et nytt studieår, en etterlengtet sosial høst og nye undervisningsjobber, blant annet i statistikk. Et år etter mitt første møte som student med STAT100, Kathrine og bloggeeventyret, skal jeg bidra i kulissene og undervisningen i emnet. Dette blir dog ikke første gang, for allerede i våres var jeg så heldig å få bli med på undervisningslaget i STAT100.

Jeg er lektorstudent, og grunnen til at jeg sier «heldig» er først og fremst fordi jeg i vår fikk være med og utforske NMBUs og kursporteføljens undervisningsenigma.

En tysk Enigmamaskin i bruk i 1943. File:Bundesarchiv Bild 183-2007-0705-502, Chiffriermaschine «Enigma».jpg

Vårens STAT100-kull på nærmere 400 studenter var sammensatt av studenter i alle aldere, fra omtrent alle NMBUs utdanningsprogram: biologi, robotikk, økonomi og administrasjon, matvitenskap, kjemi, husdyrvitenskap, lektorprogrammet og bioteknologi, for å nevne noen; og dekket uten tvil HELE motivasjonsspekteret, fra absolutt null motivasjon for å lære statistikk, til en glødende interesse for faget. Alle skulle allikevel gjennom et stort og krevende pensum, der de obligatoriske oppgavene stod klare på rad og rekke.

Hvilke strenger skal man spille på for å få studentene til å synge med?

Dette er en enorm pedagogisk og fagdidaktisk utfordring, en riktig vrien kodeknekkeoppgave: Kort sagt: NMBU-kursporteføljens undervisningsenigma.

Og i vår fikk jeg se kulissene til alt jeg selv opplevde som student forrige høst. Alt hva jeg skrev om læringsutbytte og opplevelsen av kurset i de tidligere blogginnleggene, kommer til kort nå som jeg har vært på andre siden av bordet!

The tables have turned

På andre siden av bordet; og hvor skal jeg begynne… Med arbeidsoppgaver som har spent fra det å rette studentenes innleveringer og fysisk veiledning i kollokviesamlinger til eksamensforberedende kræsjkurs før eksamen, har inntrykkene og erfaringene vært utallige fra dag én.

For en som selv opplevde det hele som et strålende kurs og som synes dette er en reise hver NMBU-student har godt av å utforske, har jeg sett og følt på at det ikke er alle som får akkurat det samme forholdet til STAT100 som meg selv. Det har vært tårevåte episoder, sene kvelder og tidvis stor fortvilelse fra studentene, samtidig som det har vært takknemlige smil, varme klemmer og euforiske «AHA»-opplevelser. Alt hva en lektorstudent kan ønske seg❤️

Mellom slaga ved Andedammen: I Kathrines bokhylle/godteskap fant jeg en liten pocket om det mange av STAT100-studentene synes er det største skjæret i sjøen: p-verdi! Allikevel er blir skjæret i sjøen en fredelig lilje i dammen når man først blir venn med det.

Motivasjon – Nøkkelen til suksess, og undervisernes evigvarende myggstikk!

I STAT100 samles en merksnodig sammensetning studenter under et og samme undervisningstak. De kommer fra hele campus, i et stort aldersspenn, og med enormt spenn i forkunnskaper. Ikke minst er som sagt hele motivasjonsspekteret godt representert. Fellesnevneren er at de alle skal ta et kurs i statistikk, uten at de nødvendigvis begynte på NMBU for å studere statistikk. Dette ble for alvor den største utfordringen på andre siden av bordet;

Hvordan kan jeg som hjelpelærer bidra til å motivere studentene i et kurs de i utgangspunktet kanskje ikke ser poenget med at de skal ha? Selv om Kathrine og de andre «voksne» underviserne også jobber iherdig med å synliggjøre relevansen for studentene, er hjelpelærernes store fortrinn at vi selv er studenter, og at vi derfor ser utfordringene med samme briller som STAT100-studentene.

For alle oss på den andre siden av bordet handler mye om å knekke koden for å avvæpne fagbegrepene og senke inngangsterskelen for å sette de mindre motiverte i gang, og samtidig hjelpe de superengasjerte og -motiverte videre på veien.

Dette er kanskje kjente problemstillinger i et klasserom, men i STAT100 er elevmassen og diversiteten større enn i mine villeste lektordrømmer.

Motivasjonen (for statistikk) er etter alt hva jeg kan skjønne den korteste veien til suksess, men den desidert minst kartlagte og mest gjengrodde stien. Fasitsvar på hvordan å motivere? Glem det. Må du alltid ha det i mente når du skal undervise eller følge opp studentene? Absolutt. Er det et slags myggstikk? Absolutt! Et forbaska stort et også, skal jeg si deg!

Allikevel tyder tilbakemeldingene fra studentene og de emneansvarlige på at vi hjelpelærerne landet trygt på beina. (Kathrine kommenterer: Ja, herregud, dere hjelpelærerne er uvurderlige, og gjør en fantastisk innsats for både studentene og videreutviklingen av kurset!)

Etter å ha korrekturlest mammas nylig innleverte mastergrad om vurdering for motivasjon i matematikk (#stoltavmamma), har jeg også noen umiddelbare tanker til STAT100-gåten.

I de siste timene før eksamen: På andre siden av bordet kan man koste på seg et smil over en god bok, mens STAT100-studentene har kaffekannene beredt, er fremoverlente og har topplokket i høygir. Det er litt deilig å slippe også altså😉

For en kommende lektor fremstår motivasjon som selve nøkkelen til suksess; Får du motiverte elever og studenter, gjør resten sv jobben seg nesten av seg selv!

Men motivasjon er ikke bare ja eller nei. Vi kan kategorisere motivasjon basert på hva elevene og studentene vil oppnå: Gode karakterer i kursene, status hos medstudenter eller anerkjennelse av lærerne – ytre motivasjon. Eller: Dypere forståelse for tankegangen bak fagstoffet og metodene, utvikle egne ferdigheter i fagene, eller rett og slett more seg – indre motivasjon.

Den ene er ikke nødvendigvis bedre enn den andre, men som undervisere må vi dyrke motivasjon hos hver enkelt student, enten det er indre eller ytre motivasjon som driver studenten.

Grunnen til at dette er noe jeg velger å skrive om i et blogginnlegg om hvordan det har vært å undervise i statistikk, er rett og slett fordi at dette tror jeg er koden å knekke for å lykkes. Ja, det kan være vanskelig å løse motivasjonsgåten, men det er når du først ser gnisten i øynene deres, iveren vokse, og et spørsmål, et hint eller en ny forklaring sperre opp øynene deres, at den virkelige lærerbelønningen viser seg!

«La Sorpresa» er kanskje ikke en åpenbar statistikkbok fra bokhylla/godteskapet, men en fornøyelig og søt liten sak allikevel. Og midt i refleksjonene fikk vi med Kathrine på bildet også!

Vi hjelpelærerne er uten tvil heldige som får komme i direkte kontakt med studentene uke inn og uke ut, og kan virkelig følge opp studentene, både en-til-en og gruppevis. Selv om det varierer hvor mange som møter opp eller hvor mye hjelp studentene behøver med stoffet, er det alltid et smil og «Hjertelig tusen takk» i vente når man som hjelpelærer gjør et forsøk på å hjelpe de. Sånt motiverer oss og gjør at vi gjør en langt bedre jobb og innsats. Så motiverer vi deg, gi oss beskjed, så motiverer du oss!

«Ridderne» (hjelpelærerne) av det runde (statistikk)bord er straks tilbake på NMBU for STAT100. I mellomtiden holder «The R book» meg med selskap.

Lykke til!

Hjelpelærerkollega Rannei (t.h.) og medstudent (t.v.) feirer levert og overstått mastergrad med forsvar! Jeg smiler kanskje, men du kan banne på at jeg er ydmyk der jeg sitter i høykompetent og ferdigutdannet selskap; Nylig ansatte stipendiater på universitetet og i gang med doktorgradsarbeidet. Og meg, da.

Til alle nye og erfarne studenter på NMBU, uavhengig om dere skal ha STAT100-kurset denne høsten, har hatt det tidligere, skal ta det senere eller ikke har planer om å ta det; Hjertelig velkommen og masse lykke til!😊