En antrekkspost. Og et julegavetips til neste år.

Noen synes det er krise å møte opp på fest i samme kjole som en annen. Men å møte opp på foreldremøte på ungdomsskolen i samme klær som tenåringen er verre.

17. mai-selfie: Akseptabelt med like klær.

Som en del av forberedelsene til videregående skole i vår, ble vi foreldrene invitert til å holde korte innlegg om jobbene våre. Jeg brukte timesvis på å forberede mine 5 minutter om livet som statistiker på Rikshospitalet. Det siste jeg ville var å drite meg ut (beklager språkbruken) foran alle klassekameratene til dattera.

Statistiker. Riksen. Røyking. Blodsukkersvingninger. Kreativt fag. Privilegert. Inspirerende.

Inkludert i forberedelsene var selvsagt valg av antrekk. Jeg byttet ut min elskede, men akk så nerdete ryggsekk med den brune, kule og litt upraktiske skinnveska, og var såre fornøyd med kombinasjonen blomstertopp, svart strikkejakke, langt smykke, svarte bukser og svarte vintersko.

Det var helt til elevene kom inn. For der kom tiendeklassingen min, med en brun, kul og litt upraktisk skinnveske over skulderen, i blomstertopp, svart strikkejakke, langt smykke, svarte bukser og svarte vintersko.
#åneei! #haternårDETskjer #kleint #ridiculous
Like grilldresser, gå hjem og vogg. Vi gir deg like antrekk på et helt nytt nivå.

En av årets julegaver var derfor en billedserie med slike utilsiktede dobbelt-antrekk. Vi kalte serien Foreldremøte:

Foreldremøte. Rekonstruksjon av autentisk situasjon fra i vår. Foto: Christer Nexmark.

Sommerkjoler. (Alt for kunsten. Det var tre minusgrader og vi skiftet bak en busk nede på brygga. Ikke rart at nesene og fingrene ble rosa etter hvert.) Alle foto: Christer Nexmark.

Selv om dette ikke skjer like ofte med deg, har vi allikevel et glimrende julegavetips: Mange (typisk bestemødre) strikker like gensere til hele familien (noen ganger også til hesten, hunden og tennbrikettboksen). For en jobb!

Hvis du, søskenene dine ungene dine, ungene til broren din, bonusungene eller hunden din var blant dem som var så heldige å få en håndstrikket julepresang, er det på sin plass å samle alle mottakerne, hyre inn fotograf, og la bildet/bildene av deg/dere med strikkeplaggene bli en julegave til strikkeren. For når noen først legger så mye sjel og arbeid i en presang, betyr det nok at de liker mottakeren(e) så godt at de også blir glad for et fint bilde av dem. Dessuten er det ikke bare en super måte å takke på, det er også et hyggelig påskudd for å møtes.

Det eneste plagget jeg har orket å strikke to av, er disse strikkejakkene (en til dattera og en til meg selv, så klart), så de får æren av å bli det siste foreldremøtet i dette innlegget:

Nå har du altså et år på å forberede neste års julebildepresang (se anbefaling under). Kos deg!

Det var ikke trivielt å finne ramme som passet, så det ble panisk handling på Nille (eneste ramme for tre bilder, formet som et høyt hus, komplett med tak og grønn sommerfugl i gavlen), men ramma var feil vei og hullene var for små, ergo måtte jeg hastverkssage med Fein ( <3 Fein <3 ), og deretter hastverksmale med hurtigtørkende akrylmaling sent lille julaften. Jeg anbefaler å være ute i litt bedre tid.