Det er mange måter å beregne hvor lenge en generasjon er.

Sogn studentby, ca en generasjon siden.

For tjuefem år siden studerte jeg matematikk og statistikk på Universitetet i Oslo. Hver sommer dro jeg hjem til Frei for å ha ferie og sommerjobb på Nordvestlandet. Der er det vakkert og friskt, ganske vått og ganske kaldt. Jeg brukte tykk ullgenser med høy hals om vinteren, og litt tynnere ullgenser med rund hals om sommeren. Dette er fra en spesielt fin sommerdag:

I 1994, samme år som jeg ble hovedfagsstudent i statistikk, fikk jeg min første undervisningsjobb på Blindern. Det var kjempeinspirerende og føltes ganske voksent. Pengene rant inn i slutten av semesteret, og behovet for sommerjobb tilhørte plutselig en tid som var forbi.

Sommeren 1994 var min første sommer på Østlandet. For en sommer! Det var sommer slik jeg hadde lest om, og sommer slik jeg hadde sett på film: Hver dag skinte sola fra skyfri himmel. Hver dag kunne jeg ta på t-skjorte, shorts og tøysko (mine første tøysko), og hver dag frøs jeg ikke, hele dagen. Studentlivet var herlig! Vi satt på Blindern langt oppe i etasjene på mattebygget og jobbet med vinduene på vidt gap, vi dro på kino og spiste is i varme Oslogater, badet på Sognsvann (ikke kaldt!) og på Hovedøya (heller ikke kaldt!), syklet lange, varme turer i Nordmarka, og lå på ryggen på gresset og så opp på himmelen. I over to hele måneder frøs jeg ikke.

Til og med på Snøhetta var det sol og vindstille sommeren 1994.

I hovedfagsoppgave-verdenen var det ikke fullt så skyfritt. Jeg skulle analysere data fra oljeproduksjon ved å programmere i Splus, og jeg trengte hjelp! En av disse tøyskodagene hadde jeg derfor et møte med hovedfagsveilederen min på Norsk Regnesentral. Han var omtrent like gammel som jeg er nå, og på veien traff vi en av kollegene hans: -Jasså, har du med dattera di? Den lett vantro reaksjonen til veilederen min (som tydeligvis aldri hadde blitt spurt om noe lignende) har blitt en del av minnene fra denne sommeren. (-Kaffe?, spurte han etterpå, -Eller nei, jeg burde vel heller kjøpe en is til deg!)

Tjuefem år senere har varme sommerdager blitt erstattet med 10 varmegrader (og ullgenser med rund hals), data fra oljeproduksjon er byttet ut med genetiske data, Regnesentralen med Rikshospitalet, og jeg har blitt veilederen.

Gunn-Helen er en av doktorgradsstudentene jeg er medveileder for, og i dag har hun og jeg brukt en hel dag på å programmere og prøve å finne genetiske risikofaktorer for svangerskapsdiabetes.

Til tross for den iherdige innsatsen fant vi verken gull, olje eller risikofaktorer. Men i lunsjen traff vi en av kollegene mine: -Hei, deg har jeg ikke sett før. Er du dattera til Kathrine?

Jaggu! Der var tidspunktet! Ved lunsjtid i dag har det gått nøyaktig en generasjon siden den magiske sommeren.

Når statistikere prøver å finne det beste tallet for noe vi ikke helt vet hva er, kaller vi det et estimat. Mitt beste estimat for en generasjon er altså 2017-1994=23 år. Hva er ditt?