Ellis Island, juli 2014:
Familien Frey Frøslie er på Den Store Amerikareisen. Etter å ha besøkt fjerne slektninger i Minnesota, gamle klassekamerater i Washington, og dusjet i Niagara Falls, gjorde vi unna tolv tusen turistattraksjoner i New York på fem dager, inkludert museet på Ellis Island. Og mens vi står der og tøyser om de strenge reglene for innvandring til USA på begynnelsen av 1900-tallet, treffer vi plutselig Helge og Kathrine, medmusikanter fra Oslo Symfoniorkester.

Å treffe kjentfolk på tur er en usannsynlighetsklassiker. Du treffer klassevenninna til yngstejenta på fortausrestaurant i Palma. Fastlegen din på badstue i Finland. Eksen på opera i Roma. Helene i LEGOland. Og havner ved siden av gymlæreren din på en 19 timers flytur til Australia. Nesten alle har en slik usannsynlighetshistorie på lager. Og så snur de seg mot meg (statistikeren): -Hva er oddsen for det?

Vi tok tilfeldigvis ikke et eneste bilde på fortausrestauranten i Palma. Men siden innlegget handler om mirakler, legger jeg til et fra katedralen.

For det første: Nei, jeg har ikke tenkt å regne på det.
(Men, kan kollega Ingrid fortelle, Martin og David og Nils har regnet, se filmen nederst i denne Aftenposten-sannsynlighets-artikkelen om to lange liv. Det anbefales!)

For det andre: Tenk på alle du kjenner som du IKKE har møtt, sånn tilfeldigvis. Og tenk på all den tiden du bruker på å reise, UTEN å treffe naboer. Alle de gangene du går ned hovedgata og verken ser klassekamerater eller gymlæreren. Alle timene på tog og fly med bare grinete unger som du ikke kjenner, eller ukjente (men snakkesalige) gamle damer. Kombinér mengden folk du kjenner med mengden tid du ikke befinner deg hjemme i huset ditt, og det blir nærmest uendelige muligheter for usannsynlige møter. Og da er det ikke lenger så usannsynlig. For med alt dette tilfeldig-møte-potensialet, må tilfeldighetene av og til slå til med hyggelig kraft, og da dytter de Helge og Kathrine i vår retning på Ellis Island.

Noen ganger kan tilfeldighetene også være skremmende, som når tre naboer får samme type kreftdiagnose i løpet av et år.

Tre lilla perler over hverandre sånn helt tilfeldigvis. Om jeg vil regne på det? Niks. Ikke engang når hun med perlene er min #yndlingsstrikkefestivalgeneral. Tusen takk for glimrende illustrasjon, Kristina!

Nettopp fordi det er overraskende og kjekt, husker vi møtene som skjedde bedre enn dem som ikke skjedde. Vi legger merke til de fem gule bilene som kjørte etter hverandre, de tre lilla perlene som havnet ved siden av hverandre, eller føler ubehag av at flere naboer er blitt syke. -Det kan umulig være tilfeldig, sier vi. Men det er nettopp det det er. Det skal altså mer til for å gjøre inntrykk på en statistiker.

Noen ganger er imidlertid også tilfeldighetene så absurde at selv statistikeren blir imponert. For slike anledninger har Ole innført begrepet Et statistisk mirakel.

Fredag 24. februar 2012:
Jeg kjøper lodd i vinlotteriet på jobben, noe jeg ellers aldri gjør, og vinner flaska med ganske dyr rødvin. Vel hjemme forteller Ole at han også kjøpte vinlotterilodd, og at han også vant. For et sammentreff! Og datoen husker jeg fordi det dessuten er Oles bursdag. Enda et sammentreff. Så drar vi frem flaskene fra ryggsekkene våre, og så er det jaggu samme type vin! Begrepet Et statistisk mirakel er født.

Februar 2012: Hjemmelaget pasta til rødvinsflaskene.

Du lurer kanskje på hva disse usannsynlighetshistoriene har med strikking å gjøre? Ingenting. Det ville i så fall vært et statistisk mirakel.