Dette er historien om det som skjedde. 

I dag (onsdag 13/12) løp jeg i halvmørke og snøvær over ring 3 på gangbrua som fører fotgjengere og syklister fra Sogn studentby-siden av Sognsveien til Ullevål stadion-siden (Blindern-siden) av Sognsveien. Klokka var nesten ti på fire, for jeg hadde i farten klemt inn et kort møte like før jeg skulle løpe fra Riksen en halvtime tidligere, og det varte så klart akkurat så mye lenger enn jeg hadde planlagt (min feil), at jeg måtte ta drosje fra Riksen og ned til gangbrua ved Sogn videregående for å rekke å hente eksamensbesvarelsene i STK1000 hos Matematisk institutt som for tiden er landsforvist fra Blindern og holder til i andre etasje over Vinmonopolet på shoppingsenteret på Ullevål stadion. (Nå bør du være like andpusten av å lese den lange setningen som jeg var da jeg stresset ut av drosjen og la på sprang i trå snø nedover fortauet.)

Jeg klipset fast stroppene på den litt for tunge (alltid) ryggsekken, holdt i hetta på dunjakken så den ikke skulle blåse av, og løp slik man gjør på frosne metallrister når man er 46 år og redd for å gå på snørra. I forbifarten kastet jeg et kort blikk ned på slapsesnøen på det gamle gatehjørnet mellom Sognsveien og ring 3: Hjørnet der vi stod klare i klynger på tidlig nittitall og ventet på grønt lys, med og uten racersykkel, foran en stri strøm av ringveibiler. Før gangbru, før offroadsykler, før UB flyttet til Blindern, før 25-bussen begynte å kjøre omveier bortom McDonalds (før McDonalds også), før Ullevål stadion ble et shoppingsenter, og mens matbutikken på Ullevål fortsatt het «Arena mat». Jeg ble så overveldet av minner at jeg var kommet helt over på den andre siden av Ringveien før jeg snudde, løp tilbake og rettet mobilkameraet mot det forjettede hjørnet.

I 1991 stod jeg nemlig der nede med den sølvgrå DBS racersykkelen min og fiolinkassen stappet ned i ryggsekken. På det brune trekket hadde fiolinkassen et klistremerke fra Vestlandsk sommarsymfoni på Nordfjordeid – det årlige orkesterkurset for amatørmusikere fra hele landet. Kombinasjonen klistremerke og rødt lys skulle bli et vendepunkt for livet:

-Har du vært på Nordfjordeid, spurte hun ved siden av meg.

Javisst hadde jeg vært på Nordfjordeid!! Jeg var der som 17-åring, og det var magisk. Vi var fem ungdommer som reiste sammen fra Kristiansund. De to av oss med førerkort kjørte de to knøttsmå bilene sine sørover langs svingete vestlandsveier. Welies cello stroppet vi fast på taket.

I Nordfjordeid var vi fullt symfoniorkester og spilte Carl Nielsen førstesymfoni, og andresatsen var så vakker,

, og alle ville sjøløve (selv-øve) på do, for der var det så god akustikk,

Andrefiolinist. Genseren hadde jeg strikket selv.

og vi spilte symfonier til frokost, lunsj og middag,

Pensjonert statistiker, kommende statistiker (jakken hadde jeg strikket selv) og 18-årig sjåfør.

og da jeg flyttet til Oslo for å studere, begynte jeg i samme orkester som førstefiolinist og statistiker (aktuar) Kåre på 84 år. Til tross for at Kåre var en kjernekar, var det ikke en ubetinget suksess å starte i nytt orkester. Det var slett ikke lett for en sylfersk student fra vestlandet å komme til storbyen og integrere seg med unge østlendinger. Alt dette føk gjennom både hjertet og hjernen min mens jeg stod der på hjørnet og ventet på grønt lys. (Resten av dialogen gjenfortelles fritt etter hukommelsen:)

-Javisst, i -89!
-Der har jeg også vært, sa hun, -Spiller du i orkester nå, da? Og er det hyggelig der?
Joda, jeg gjorde jo det, mumle-joda, det er jo helt greit, mumle-mumle.
-Da synes jeg du skal begynne i OSLO SYMFONIORKESTER, sa hun bestemt,
-Jeg spiller egentlig der, men nå synger jeg så mye at jeg ikke har tid. Jeg skylder dem å rekruttere noen nye fiolinister! De spiller på mandager. Her er telefonnummeret til Jan Ola, dirigenten. Hils ham fra Live.

Live: Tusen takk! 

Selv om det er fantastisk å spille i orkester, er det ikke nødvendigvis et vendepunkt i livet. Men i 1997 flyttet en hel bøling med nyutdannede sivilingeniører fra studenterorkesteret i Trondheim sørover med fiolinkassene sine, og alle begynte i Oslo symfoniorkester. Nå tok orkesterfestene fullstendig av. NTH-gjengen danset, sang, spyttet ikke i glasset, og var like energiske etter 274 vers av «Brente vogntog».
En av førstefiolinistene plystret improviserte andrestemmer til popmusikk som ble spilt på puben etter orkesterøvelsene:

Det var et effektivt sjekketriks. Etter 17.mai-konserten var vi et faktum, i august dro vi til Nordfjordeid og Vestlandsk sommarsymfoni,

og nå, søndag 16/12 har vi vært gift i 18 år og 13 dager. Jeg sitter her i huset vårt på Nesodden med bloggen innimellom eksamensoppgaveretting og gjør ferdig julegave til yngstejenta på 11.

I det daglige har ikke VSS-klistremerket på fiolinkassen eller lyskrysset nedenfor Sogn studentby så stor plass i tankene. Men en gang i mellom dukker det opp.

Og jeg tenker: -Hva hvis jeg ikke hadde hatt VSS-klistremerke på fiolinkassa, eller Live ikke hadde følt at hun burde rekruttere nye fiolinister, eller det ikke hadde vært rødt lys, hva da:
Hadde jeg truffet Ole, hadde jeg bodd på Nesodden, hadde barna våre vært født, hadde jeg hatt en strikkeblogg, og hadde jeg da sittet her akkurat nå med den grønne genseren for å sy på kaniner med maskesting? Kontrafaktisk tankegang kalles det, etter det latinske contra facta, som betyr i motsetning til det som skjedde.

Du har sikkert en sånn historie du også, liten eller stor.

En venn sa nylig -Tenk om jeg ikke hadde dratt på Studentersamfunnet den kvelden jeg var så trøtt, da hadde jeg ikke truffet han høye, kjekke ved ruletten. (Hun lente hodet mot den høye, kjekke mannen ved siden av seg, og han smilte tilbake.)

En annen venn fikk hjertestans i målområdet til Oslo maraton og ble gjenopplivet umiddelbart av hjelpemannskaper på stedet. Da vi fikk høre dette, var vi ikke de eneste som pustet lettet ut samtidig som det gikk kaldt nedover ryggen på oss: -Tenk om dette hadde skjedd ham på joggetur i skogen!

-Jeg burde forberedt meg litt bedre, sier vi hvis foredraget ikke går sånn som vi har planlagt. Da mener vi at med bedre forberedelser ville det også blitt et bedre foredrag.
Og jeg, da jeg skjønte at jeg faktisk var i ferd med å strikke et scrabble-pledd i stedet for et lite tørkle, skjønte: -Jeg burde ha strikket prøvelapp!

En venn av eldstejenta utbrøt, da jeg skulle kjøre dem til en bursdag et helt annet sted på Nesodden enn jeg hadde trodd, og jeg kjørte feil to ganger og de kom en halvtime for sent: -Dette hadde aldri skjedd hvis mamma hadde kjørt oss!!

Verden er full av kontrafaktiske scenarier: Hva om Hitler ikke hadde blitt født, Kennedy ikke hadde blitt skutt, alle sluttet å kjøre bil, kvinner og menn hadde like rettigheter over hele verden?

Også i forskningsverdenen tenker vi kontrafaktisk: Ville Karin fått lungekreft hvis hun ikke hadde røyket? Ville Sybil dødd av preeklampsi hvis barnet hadde blitt forløst med keisersnitt på et tidligere tidspunkt? Ville Arne utviklet type 2-diabetes hvis han ikke hadde blitt så overvektig eller hvis han hadde vært litt mer fysisk aktiv? På individnivå kan det være like vanskelig å svare på dette som å svare på om klistremerket fra VSS var det avgjørende for mitt liv. Kanskje Live uansett ville prøvd å rekruttere meg på grunn av fiolinkassen? Kanskje jeg allikevel ville byttet orkester? Det vet jeg ikke, for jeg har bare opplevd det ene alternativet. Forskerne Hernan og Robins formulerer det på denne måten i sin statistikkbok,

For each subject, one of the counterfactual outcomes–the one that corresponds to the treatment value that the subject actually received–is actually factual.

Eller: For hvert individ vil bare det ene kontrafaktiske utfallet – det som tilsvarer det personen faktisk opplevde, være fakta. Det kontrafaktiske har ikke skjedd og kan ikke observeres. Men selv om vi ikke kan observere det direkte, kan vi være lure og bruke statistikk: I statistikken fokuserer vi ikke på enkelthendelser, men oppsummerer grupper med enkelthendelser. Dermed kan  vi allikevel se for oss hvordan det ville vært hvis personene i gruppene byttet gruppe. For eksempel:

Hvis de 100 barna som faktisk fikk meslinger i stedet ble vaksinert, ville vi forventet mange færre komplikasjoner. Og hvis de 100 barna som faktisk fikk vaksine i stedet fikk meslinger, forventer vi mange flere komplikasjoner. Vi kan fortsatt ikke garantere utfallet for enkeltpersoner, men vi får et faktabasert grunnlag til å si noe om de kontrafaktiske scenariene.

I eksamensbesvarelsene som jeg – faktisk – rakk å hente på onsdag har studentene besvart et oppgavesett med ti deloppgaver. Dette er de faktiske eksamensoppgavene, valgt blant alle de oppgavene det ville vært mulig å formulere i dette kurset. Noen skulle sikkert ønsket seg noen av de kontrafaktiske oppgavene jeg ikke stilte. Og noen av dem som myldret ut av eksamenslokalet på tirsdag sa kanskje til hverandre -Jeg skulle ha repetert det om binomisk fordeling, da ville det gått enda bedre.

I helga har jeg brukt tiden til å se hva studentene faktisk har svart, og hatt det hyggelig med fiolinist-ingeniøren og ungene. Nå skal vi se TV mens jeg gjør ferdig den genseren jeg faktisk har strikket, før jeg eventuelt begynner på de prosjektene som foreløpig bare eksisterer som kontrafaktiske potensialer.

Og du: Husk at nyttårsforsettene er like om hjørnet. Da har du atter en gang en gyllen anledning til å transformere årets kontrafaktiske scenarier (-jeg skulle trent mer, -jeg skulle lest mer til eksamen, -jeg skulle strikket ferdig den genseren, -jeg skulle invitert henne på skitur) til neste års faktiske hendelser. Lykke til!

Nyttige referanser:

Vestlandsk sommarsymfoni 2018
Oslo symfoniorkester
Barneboka Det var flaks! Det var synd! (Kanskje verdens beste barnebok om kontrafaktiske hendelser)
Sliding doors (Film)
Causal inference, statistikkboka til Hernan og Robins