I dag hoppet jeg ut av senga og inn i ny bukse (med ganske høyt liv), ny rød genser og matchende normalfordelingsskjerf. Genseren som jeg for noen uker siden viet et helt ukvemsblogginnlegg satt nå som et skudd, og jeg følte meg skikkelig stilig helt til jeg skulle bevege meg. Da krøp den oppover magen og ble for kort. Igjen! Fortsatt! Grr!

Men skifte hadde jeg ikke tid til (jeg er hun som har så liten margin om morgenen at jeg ikke rekker å ta pålegg på skivene)(dessuten hadde jeg mørkebrun ullsinglet under, så tekkeligheten var intakt). Jeg lynbestemte meg for å gjøre som ungpikene som pynter seg til fest i så elegante, korte kjoler at de blir stående lutrygget og dra skjørtet nedover lårene hvert femte minutt, og løp ut til drosjen.

Dagens forelesninger ble derfor gjennomført enda mer lutrygget enn vanlig, og med hendene i lommene på den nye buksa, så jeg «diskret» kunne trekke genseren nedover og holde den der. En slags statistikkens svar på ringeren i Notre Dame, egentlig. Kjempeelegant.

I en av pausene kom jeg på at jeg kunne bruke sikkerhetsnåla til refleksen min til å feste genseren i buksa. Meget elegant det også, egentlig.

Så nå sitter jeg her på flyet med den hersens genseren i fanget. Igjen. Jeg har nok en gang rekket opp avfellingskanten, plukket opp maskene og satt dem på pinne,  og har begynt arbeidet med å forlenge genseren nedover (igjen). Enda godt jeg har en strikkeblogg så jeg kan blåse ut om utfordringene livet sender i min retning!

Men jeg fikk i hvert fall tatt fine bilder av piperenserresidualene mine! Hvis du gikk glipp av forklaringen om sponplata gjennom myggsvermen, finner du den her.

Med nennsom redigering kan ingen se at genseren er for kort.

PS1 Den beste trøsten i dag var at en av kursdeltakerne hadde strikket samme genser, møtt de samme utfordringene, og blitt så lei at hun kastet hele greia.

PS2 Kom gjerne med dine egne strikkefrustrasjoner i dag, så vi kan marinere oss i mislykkede prosjekter!