Er du sprø, spør brosjyren fra Norges osteoporoseforbund. Ja.

Ikke sprø som i beinskjør, da. Men å møte opp på riksen kvart over sju om morgenen for frivillig å få innlagt veneflon* så jeg kan få tatt blodprøver hvert femte minutt i tre timer er nok litt utenfor normalen. Dette gjør jeg for å skaffe meg informasjon om min egen blodsukkerregulering, så jeg kan strikke den.

Riksen. Grytidlig.

Blodsukkerreguleringen, altså hvor mye sukker jeg eller du har i blodet til enhver tid, er det ikke så lett å få oversikt over uten å stikke hull på huden og hente ut litt blod som vi kan undersøke. Som sagt, så gjort. Når vi er hos fastlegen blir vi ofte stukket i fingeren. Men jeg har tenkt å strikke utviklingen i blodsukkeret i løpet av en såkalt sukkerbelastningstest, og siden dette har vært forskningsfeltet mitt en del år, vet jeg at jeg trenger mange målinger over minst to timer for å få en god oversikt. Målinger hvert femte minutt i tre timer er det jeg har planlagt. Siden så mange fingerstikk vil gjøre fingertuppene til kjøttkaker, stilte gode venner på Endolab på Rikshospitalet opp velvillig og grytidlig for å legge inn veneflon* og sørge for at alt gikk knirkefritt. Tusen takk, Kari, Kjersti, Kristin, Ida, Hilde og dere andre på Endolab for super hjelp og tøysete diskusjoner underveis. Med så mange gode krefter og innspill må dette bli et skikkelig glad-strikketøy!

Her er en bildereportasje fra dagens datafangst (obs: det kan forekomme blod!), kall det gjerne første del av designprosessen:

1) Klokka 05.45: Frokost har sjelden virket så fristende som nå. Men en sukkerbelastningstest starter på fastende mage, så det blir matpakke i sekken i stedet.

2) Halv sju-båten klapper til kai på Aker brygge. Jeg tar taxi for at jeg skal være mest mulig i fastende hvilemodus når målingene starter.

3) Veneflon* skal legges inn. Angrer nå, men “later som ingenting”.

Kari er sykepleier og fikser dette på 1-2-3. Jeg synes fortsatt det er litt ekkelt, og velger å se bort.

4) Vi er i gang! Første fastende måling viser 4,7, men vi tar et par målinger til med bloddråper fra samme blodprøve for å se hvor stor variasjonen er når vi egentlig måler nøyaktig det samme:

Hah! Se på det! (I følge produsenten har apparatet en måleusikkerhet som er oppgitt i form av en variasjonskoeffisient på 2,9-4,1, eller under 5%. Hva det egentlig betyr får bli et annet blogginnlegg.)

5) Drikk dette, sier Kari sukersøtt og finner frem en flaske med 75 gram sukker løst opp i litt væske.

Det smaker veldig søtt, og litt som u-utblandet saft. Dette er standard sukkermengde for en sukkerbelastningstest.

6) Så er det bare å måle hvert femte minutt og vente på at blodsukkeret skal øke. Det tar noen minutter før det begynner å øke, for sukkeret må jo komme seg ned til tarmen før det kan suges opp i blodet og bli til blodsukker. Kari tar de første målingene, og så overtar bioingeniør Kjersti.

Kjersti trekker opp saltvann for å skylle veneflonen mellom hver blodprøve.

6) Når Kjersti skal overta går selvsagt tuten tett etter to målinger og det kommer ikke ut en dråpe blod, selv om hun gjør alt riktig og skyller med saltvann mellom hver måling. Jeg kjenner at jeg blir litt stressa i stolen.
-KARI!! Roper Kjersti.

Så går det slag-i-slag:

Prøveglass på geledd

Garndiskusjoner.

De gode hjelperne.

Monitoreringskomiteen

Kristin vanner plantene. Eller noe sånt.

Snart i mål?

Noe av målet mitt med dette lille prosjektet var å vise at kroppen regulerer blodsukkeret tilbake til fastende blodsukkernivåer i løpet av 2-3 timer, slik alle lærebøker sier. Jeg mistenkte dessuten at jeg er en av dem som har litt svingete blodsukkermålinger. Med det mener jeg at jeg forventet at blodsukkeret mitt går relativt fort til topps, men at det deretter svinger litt opp og ned før det stabiliserer seg på verdier som tilsvarer fastende blodsukker. Jeg forventet også at jeg kanskje kunne være blant dem som i en kortere periode etter et måltid svinger ned i ganske lave blodsukkerverdier (under fastende verdier).

Grunnen til mistankene er at jeg har lest forskningsartikler som sammenligner normalvektige og overvektige, og at noen av dem antyder at slanke personer har raskere svingninger enn overvektige personer. Det stemmer også med det vi vet om personer med type 2-diabetes: De har ofte blodsukkerverdier som øker gradvis til et høyt nivå og holder seg der en god stund før de synker sakte igjen. Jeg er slank og har ikke diabetes, så teorien var klar. Det gikk fullstendig etter planen en lang stund, og etter to timer så det ut som om blodsukkeret mitt begynte å stabilisere seg på like verdier som de fastende verdiene. (Det var nesten skuffende normalt, og litt kjedelig.)

Men så:

Innspurten:

Men lenger kunne vi ikke måle, for nå måtte jeg løpe i et veiledningsmøte. Noe så irriterende! Ikke veiledningsmøtet, for det var helt utmerket. Men tenk å måle så mye og så lenge, og så gå glipp av den delen der kroppen gjenoppretter kontrollen og regulerer blodsukkeret tilbake til fastende verdier! For det *er* det som skjer.

Når du er sulten og sier -Jeg må ha noe å spise, for nå har jeg skikkelig lavt blodsukker!, er det ikke sant, med mindre du har diabetes eller en annen sykdom som har ødelagt blodsukkerreguleringen din. Kroppen er faktisk helt fantastisk flink til å sørger for at blodsukkeret holder seg stabilt. Det er en av de viktigste reguleringsteknikk-systemene vi har i kroppen. Når det er en stund siden du har spist, og en stund siden kroppen har fått tilførsel av næring (karbohydrater, fett, proteiner) utenfra, begynner den å tære på reservene. Det synes kroppen er slitsomt, og da er det mange ulike hormonverdier i kroppen din som enten blir høye eller lave, og som gir signal til deg om at du må spise. Blodsukkeret ditt, derimot, er stabilt.

Haha, bortsett fra mitt, tydeligvis. Snakker om upedagogisk eksempel! Jeg får satse på at budskapet mitt er lettfordøyelig allikevel. Dessuten kommer dette til å bli en heidundrende fargeklatt av en genser! Bare vent og se!

 

*Det heter ikke “veneflon”