Statistrikk gikk gjennom offentlighetens lydmur med et brak mellom november 2020 og påska 2021. R-tall-videoen gikk viralt, det var intervjuer og fotoshoots og Lindmo, God morgen Norge, Abels tårn og A-magasinet. Allikevel har det aldri vært lavere aktivitet på bloggen. Hva skjedde?

I beste bloggstil tråkler jeg meg nå gjennom de siste semestrene, for her har det skjedd ting, for å si det sånn! Jeg spoler først halvannet år tilbake, til tiden før korona, «B.C.», som noen kaller det.

Idyll på Ås, januar 2020 (B.C.). Kjerringeika foran til venstre, Meieribygget bak til høyre,
Grønn vinter, men allikevel idyllisk, også foran Bioteknologibygget.

STAT100

Våren 2020 var jeg emneansvarlig for STAT100, et kjempestort innføringskurs i statistikk, her ved NMBU. STAT100 undervises hvert semester, og har 250-500 studenter.

De fleste universiteter og høgskoler har sin variant av STAT100, og det er ikke rart. Skal vi forstå tall, grafer og figurer i media, informasjonen fra fastlegen, eller holde oss oppdatert på egne fagfelt, trenger vi en grunnleggende forståelse for statistikk. Så godt som alle naturvitenskapelige, samfunnsvitenskapelige og medisinske fag har derfor obligatorisk statistikkundervisning i sine studieplaner, oftest på bachelornivå.

Dette er også grunnen til at Statistrikk eksisterer. Så å få emneansvar for STAT100 er som å vinne førsteprisen i undervisningslotteriet!

Emneansvarlig i STAT100 får av og til frynsegoder, som å låne eget SmartBoard fra IT.

Men STAT100 er ikke bare et superviktig kurs – det er også et superkult organisert kurs, for det er flippet:

I STAT100 har vi ikke tradisjonelle forelesninger. I stedet for å gi forelesninger, bruker faglærerne tida på å hjelpe studentene mens de løser oppgaver, det pedagogene kaller «omvendt klasserom» («flipped classroom», eller bare «flippet», blant venner). Studentene får tilgang til undervisningsfilmer, og forbereder seg ved å se på disse og lese i boka. Så møtes de til oppgaveløsing og diskusjon i grupper, og får hjelp av faglærere når det er noe de lurer på. Dermed får de forklaringen når de trenger den.

Eksempel på filmer som var tilgjengelig H2019. Kollega Hilde Vinje og jeg har vært i studio ofte.

Omleggingen fra tradisjonell undervisning til flippet skjedde i 2016, etter en imponerende innsats fra Solve Sæbø. Før flippingen hadde emneansvarlig Solve, statistikerkollega Trygve Almøy og psykologen Helge Brovold satt i gang et forskningsprosjekt på STAT100-studentene for å se om den tradisjonelle undervisningsformen var mer egnet eller mindre egnet for visse grupper av studenter. Og det var det. Kort sagt fant de at studenter som kunne betegnes som ekstroverte, kontekstuelle/relasjonelle, intuitive og følelsesstyrte, var de som strevde mest og gjorde det dårligst i den tradisjonelle universitetsundervisningen. Les mer her.

Dette ønsket de å gjøre noe med, og Solve tok jobben med å flippe kurset. Hva skjedde så? Jo, i det første semesteret etter flippingen, var det ikke en signifikant forskjell mellom de ekstroverte og de introverte, se her. Men de kontekstuelle/relasjonelle, intuitive og følelsesstyrte lå fortsatt bak sine motsatser, og det er noe vi har i bakhodet når vi fortsetter å gjøre endringer. Målet er selvsagt å lage et kurs som er like godt tilpasset alle studenter.

God stemning på kollokviegruppa som hadde med kake til hver kollokviesamling.

Våren 2020 var mitt andre semester som skipper på STAT100-skuta. Samtidig som jeg var dødsimponert over all innsats og omsorg som var lagt i kurset tidligere,  boblet jeg også over av idéer til hvordan jeg kunne bidra med min erfaring, så det ble enda bedre.

Dessuten hadde faggruppa mi blitt enige om å bytte ut dataverktøyet RCommander med RStudio i alle fagene vi underviser, så dermed var alle tidligere filmer, oppgaver og løsningsforslag, utdaterte. Noe måtte gjøres.

Jeg bestemte meg for å gjøre noen små, men viktige endringer i strukturen til kurset, for å motivere ikke-statistikerne fra starten. («Ikke-statistikere» er en litt snål, men viktig betegnelse på mange av studentene: Selv om STAT100 er et kurs som er obligatorisk for de fleste studentene ved NMBU, har de fleste ikke startet på NMBU for å studere statistikk. De har derimot planlagt å studere alt mulig annet enn statistikk. De har dermed en helt annen (eller manglende) motivasjon for dette kurset enn den håndfullen studenter som ønsker å studere statistikk.)

Dette ville jeg løse ved å
1) løfte opp og frem temaet «deskriptiv statistikk». Det handler om å beskrive observasjoner vi har gjort, på best mulig måte. Dette trenger alle å kunne. Og med godt valgte eksempler, gir det en inngang til statistikkfaget som alle kan kjenne seg igjen i.
2) Dessuten: I praksis beregnes all statistikk og alle tabeller og figurer ved hjelp av datamaskin, så bruk av dataverktøy måtte inn tidlig. 
3) Og jo flere sanser vi kan bruke når vi lærer noe, jo mer vi kan oppleve det, jo bedre lærer vi.

Ergo: Inn med 60 kg appelsiner, skrellekonkurranse og RStudio i første time!

Hvor viktig det egentlig er med deskriptiv statistikk kan du se et eksempel på i dette 20-minutters foredraget som jeg holdt for Ambulanseforum i 2021.

Samtidig som jeg restrukturerte kurset, spilte inn nye filmer med populærvitenskapelige innslag, pusset opp innholdet på læringsplattformen Canvas og gjorde omsøm av oppgaver og løsningsforslag, foregikk jo faktisk kurset i sanntid. Over tre hundre studenter og et tosifret antall hjelpelærere skulle umiddelbart forholde seg til de endringene jeg hadde gjort. (For mitt indre så jeg for meg hvordan jeg i lynfart pusset opp rom etter rom i et stort hotell samtidig som stadig flere gjester flyttet inn på de ferdige rommene og enda flere er på vei i store turistbusser).

Våren 2020 løp jeg altså i høy hastighet mellom fysiske kollokviesamlinger i Aud. Max., innspillingsstudioet i Tårnbygget og kontoret i Meieribygget, hadde  gjesteforelesninger i andre kurs, fulgte opp masterstudenter og egen forskning på utpust, og et tosifret antall hjelpelærere og drøye tre hundre studenter med en mors engasjement. Det var ingen tvil: Jeg hadde virkelig kommet dit jeg hørte hjemme!

De første ukene var det travelt, men gjennomførbart (men ingen tid til å blogge).

Kollokviesamling i Aud. Max. Den stemningen det er når inntil 200 studenter løser statistikkoppgaver og lærer sammen, er helt nydelig. Det summer nesten elektrisk av god stemning i rommet. Du burde komme på besøk og oppleve det.

Men så begynte restruktureringen min å påvirke absolutt alt som fantes fra før av øvingsoppgaver, ukentlige innleveringsoppgaver, ukesluttester og tilhørende løsningsforslag. Kurset smuldret nærmest opp mellom hendene mine, og jeg brukte stadig mer tilgjengelig tid, både arbeidstid og fritid, på å ligge noen uker foran studentene. Forspranget ble gradvis spist opp, og da kurset var halvveis, ledet jeg bare med en drøy uke. Men den ledelsen aktet jeg å holde! Deler av resten av kurset måtte opplagt gjenbrukes, men når kurset undervises samtidig som det revideres, er det faktisk helt etter læreboka. «Don’t change all at once», sier den mest pedagogiske pedagogikkboka jeg har. Samtidig hadde vi kommet til det tidspunktet i kurset der studentene alltid er mest frustrerte, fordi de har lært så mye nytt, men ennå ikke fått oversikt. Og kalenderen viste 12. mars, 2020. Datoen lyder kjent, ja? Medpedagog Jon Olav Vik og jeg satt på BIAS-kjøkkenet og diskuterte kursrevisjonen og ventet på kollega Hilde Vinje som kom tilbake fra Universitetsstyremøte og fortalte at «Nå stenger hele universitetet!».

Det er helt sant: I mars 2020 var det koronamønster i isen foran Urbygningen!

Det ble bråstopp for det meste. Bråstopp for innspilling av nye filmer i studio, bråstopp for videre kursrevisjon, og bråstopp på den fysiske tilstedeværelsen som er så viktig i et flippet kurs. Men nettopp fordi STAT100 allerde var et flippet kurs, hadde vi jo allerede filmer, oppgaver og kursstruktur fra semesteret før, og kunne gjenbruke det fra og med 13. mars. I seg selv var det en glimrende reserveløsning. Men studentene hadde blitt vant til, og forventet, noe annet.

Snakk med noen!

Studentene ble enda mer frustrerte av mangelen på fysiske møter der man kunne få hjelp, det faktum at Teams og Zoom fortsatt var «de nye i klassen», og generell helse- og fremtidsbekymring. Noen sendte sinte meldinger, noen gråt på videosamtaler, og noen ble handlingslammet. Det var virkelig ikke lett å være student det første koronasemesteret. Dere som var der da, og dere som fortsatt møter utfordringer i den nye studiehverdagen, har min fulle og dype sympati!

En viktig lærdom, både for meg og dere, er imidlertid at hver gang vi fanget opp noen som hadde det vanskelig, og jeg ringte dem for å prate med dem, fant vi alltid frem til løsninger som gjorde situasjonen bedre. Så dere som strever: Ta kontakt med noen: En hyggelig medstudent, en faglærer eller studieveileder. Selv om det ikke nødvendigvis løser alt, hjelper det å snakke med et annet menneske.

Tur i skogen kan også hjelpe. Og vårsola.

Samtidig som studenttilværelsen ble innsnevret og utfordrende, var det også ganske utfordrende å være underviser. På rekordtid fikk vi svingt oss rundt, hjelpelærerne og jeg, og vi snekret sammen et heldigitalt «få-hjelp-fra-faglærer»-tilbud fra hvert vårt eksilhjørne. Vi veiledet over video og telefon og meldinger, i Teams, Zoom, Skype, Messenger, Instagram, vi tegnet på papir og sendte som mobiltelefonbilder, vi holdt opp notater foran PC-kameraer med tvilsom oppløsning, vi brukte pad-er og iPhones, ja, hva brukte vi vel ikke!

Det fungerte på sitt vis, men alle var plutselig nybegynnere i en krevende øvelse. Jeg er evig takknemlig og imponert over mine nydelige hjelpelærere V2020: Oda, Frida, Haakon, Ingvild, Ingrid, Øyvind, Nina, Cecilie, Nicolai, Pauline, Oskar, Andreas og overhjelpelærer Silje, deres blide og tålmodige tilstedeværelse i ethvert digitalt medium var uvurderlig, både for studentene og meg!

Selv satt jeg på det provisoriske kontoret midt i stua hjemme og koordinerte det hele, håndtegnet side opp og side ned med «handouts with gaps» (altså løsningsforslag som skulle guide studentene gjennom utregningene etter teskjemetoden), fotograferte de håndskrevne arkene med mobiltelefonen, og lastet opp på Canvas.

Jeg kjøpte byggeplast til å kle stueveggen med, så jeg kunne tegne på «tavle» under digitale forelesninger filmet gjennom det lille hullet øverst på laptopen.

Det var med andre ord en tid for utstrakt kreativitet (men uten strikkepinner eller garn). I andre hjørner av huset hadde mann og tre barn hjemmeskole og telefonmøter, samtidig som det var uteskole og russetid. Det var helt vilt. Og det vet dere jo, for dere har jo vært gjennom det samme. (Faggruppa mi laget faktisk en liten facebook-serie med glimt fra hjemmekontoret våre, se her.)

Siden jeg har en spesiell fascinasjon for R-tallet, kunne jeg ikke la sjansen gå fra meg til å live-hekle det da antatte basale R-tallet for koronaviruset. Men denne våren tilhørte STAT100, ikke Statistrikk.

Utekontor på toppen av Brattbakken på Nesodden.

Neste kapittel: Juksesikker hjemmeeksamen

Da de første kaotiske innkjøringsukene hadde passert, og en slags ny normalitet hadde etablert seg, dukket neste utfordring opp, nemlig beskjed fra høyeste hold:
Alle skal ha digital hjemmeeksamen! Undervisere må sørge for at det er gjennomførbart!

Hvordan i all verden skulle vi løse det i et kurs med 300 studenter, der de fleste oppgaver har fasitsvar, der ingen har mulighet til å kontrollere om det foregår ulovlig samarbeid underveis, og der vi ønsker å gi karakter til det en student kan, og ikke hvor smarte venner hen har? Det var faktisk noe av det Jon Olav og jeg satt og grublet på på BIAS-kjøkkenet den 12. mars. Og hvordan det gikk, kan du lese om i neste innlegg.
(Spoiler alert: Det ble ikke tid til å blogge.)

Grubler på digital hjemmeeksamen.

*Forelesningene som er filmet er av Solve Sæbø, finnes også på Solves kanal på YouTube. De andre undervisningsfilmene er bare tilgjengelige for studenter som tar kurset, gjennom læringsplattformen Canvas. (Har du studierett ved NMBU, kan du få tilgang til kurssida, dersom du ønsker det.)